Med janteloven i ryggmargen!

I dag våknet jeg med en liten agg av angst i kroppen. Der satt den, den jævla janteloven!

Bestemora er sjefen i dag. Duckface som utfordrer egen ryggmargsrefleks!

Jeg som nesten ikke kommenterer i kommentarfeltene en gang, har gått til det skrittet å starte med egen blogg. Jeg som i utgangspunktet anser meg selv som en introvert person, (hater å plassere både meg selv og andre i bås) i den grad jeg liker ro og stillet. Jeg foretrekker små grupper og i tillegg å gjøre ting alene, eller bare sammen med mine nærmeste. Den siste uken har jeg, uavhengig av dette kastet meg ut i sosiale medier og åpnet for innsyn inn i det innerste. En følelse av skrekkblandet fryd fra første innlegg. Etterhvert ispedd en god porsjon prestasjonsangst. Det viser seg nemlig at mange leser det jeg skriver. Det er da den kommer smygende. Janteloven…

I takt med flere følgere, og gode tilbakemeldinger så kommer tvilen. Hva om de egentlig ikke liker det jeg skriver? Hva om noen syns jeg tar for stor plass? Hva om jeg plutselig får skrivesperre og ikke klarer å følge opp? Hva om jeg utleverer for mye, eller for lite? Sånn går det når det får kverne rundt fritt, oppe i øverste etasje.

Å oppdage at janteloven sitter i ryggmargen irriterer meg noe vanvittig. Først og fremst fordi jeg lar meg påvirke. Jeg har alltid vært flink, så vet dere det. Jeg har alltid vært litt for flink faktisk. Jeg har alltid vært skolesmart, uten at jeg kan si at jeg utnyttet potensialet mitt de første 30 årene av livet. Jeg lærte meg å lese og skrive da jeg var 5 år, helt på egen hånd da min to år gamle søster begynte på skolen. Jeg satt på motsatt side av bordet å lærte meg å lese flytende opp-ned, når hun gjorde lekser. En helt unyttig ferdighet som jeg kan skilte med den dag i dag. Ingen visste hva jeg kunne, før jeg en dag leste teksten på TV-skjermen.

I første klasse lå jeg allerede langt foran pensum. Dessverre oppdaget jeg fort at dette ikke var noe å snakke høyt om. Det var ingen jevnaldrende som så opp til meg av den grunn. Det hører vel med til historien at jeg gikk småskolen på en noe belastet skole, med elever fra ulike sosiale lag, muligens med hovedvekt på de lavere. Det som imidlertid vakte oppmerksomhet blant venner, var min evne til å være moro. Kjapp i replikken og uredd som jeg var. Det var ikke kult å være skoleflink, så jeg droppa det rimelig fort. Hjemme var det heller aldri noen heiagjeng. Utdannelse og karriere var ikke noe stort tema.

Kort og godt så ble det lite fornuftig gjort mellom ungdomsskole, to-tre slappe og tilfeldige år på videregående, og frem til jeg begynte med studiekompetansen i en alder av 27 år. Det hører med at dette var en periode i livet som også førte store utfordringer med seg på flere områder. Ikke minst ga de årene meg en grunnutdannelse i erfaringskompetanse, så i ettertid var de jo langt i fra bortkastet. Jeg ble jo også samtidig klar over at jeg hadde mistet en del på veien. Følte meg vel egentlig veldig underlegen og full av skam over ikke å ha lyktes.

Først da jeg begynte på skole som voksen så skjønte jeg at jeg var minst like god som alle andre, og at jeg kunne velge den retningen jeg ønsket. Da jeg fikk min første sekser ble jeg glad, men samtidig sur, irritert og lei meg. Jeg følte den ikke var fortjent. Siden har det gått slag i slag med fantastiske karakterer, utdanninger og gode jobber. Til jeg i dag sitter som avdelingsleder, med et ubestridelig engasjement i faget mitt, og med stor tro på at jeg har mye å bidra med.

Men janteloven, den sitter godt der den kiler i ryggmargen og trigger ubehagelige følelser. Akkurat som om jeg bryr meg om hva du måtte mene, om du liker det jeg skriver eller ei?!

Bryr meg ikke, utover at jeg suger til meg komplimenter for skrivingen som en uttørket tavlesvamp, sjekker bloggen med jevne mellomrom for å forsikre meg om at noen gidder å lese, og om jeg har fått flere likes på facebooksiden.

Janteloven kan bare pakke seg dit solen aldri skinner, mens jeg soler meg i glansen!

Tusen takk for alle gode tilbakemeldinger – jeg har ikke tenkt å gi meg med det første!

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

6 kommentarer om “Med janteloven i ryggmargen!

  1. Godt å lese det du skriver. Dette er kjent stoff. Vi kan riste så valkene skvetter veggimellom, likevel klorer den seg fast som en igle den jævla janteloven. Selv strekker jeg på nakken, klør tilbake der den klorer og forsøker så godt jeg kan å ignorere den😊

    Likt av 1 person

  2. Herlig og følge deg! Godt at noen kan sette ord på tanker og følelser flere av oss helt sikkert føler! Er så dritlei alt det «rosenrøde/falske»! ♥️

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar til Mette Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: