Salutogenese, et himla vanskelig ord

Jeg skal gi en kort forklaring og forståelse av det ordet jeg sleit mest med gjennom mine tre år på sosialhøyskolen. Bare smak på ordet, og ta deg god tid. Legg det fra deg i to minutter før du tar det frem fritt etter hukommelsen og sier det høyt. Umulig å huske.

(Jeg sleit forøvrig hele første semester på sosialhøyskolen for i det hele tatt å lære meg profesjonsspråket. Profesjonsspråk er et eget språk kun for det studiet du tar. Dette er nødvendig for å at du på et senere tidspunkt skal sitte på makten. Tenk deg alle de uforståelige setningene jeg kan lage for at du skal føle deg dum. Det gir makt det, haha – jeg brukte forøvrig to år på videreutdanning for å avlære meg dette på et senere tidspunkt!)

Bilde i dag illustrerer det gode liv! Far og sønn<3

Men, det var ikke språket som makt som var tema i dag, så vi må gå litt tilbake til overskriften. Vi kommer ikke unna litt tørr teori – jeg skal gjøre det kort og mest mulig smertefritt å komme igjennom, så les videre! Store medisinske leksikon beskriver salutogenese som en teori om fysisk og psykisk helse som fokuserer på hva som fremmer god helse og gir individer økt mestring og velvære. Meget enkelt og kort forklart: «om vi tror situasjonen er påvirkbar, om den lar seg forklare, om den byr på overkommelige utfordringer?»

I den salutogene forståelsen har helse med holdningen til livet å gjøre, eller som den israelsk-amerikanske sosiologen Aron Antonovsky kalte den: «Sense of coherence – SOC» (store medisinske leksikon).

Sjefen i dag er forøvrig Janne Lund, Ph.d – stipendiat som forsker på psykisk helse hos unge jenter. Hun mener vi må slutte å snakke om og fokusere så mye på psykisk helse. Hun stiller spørsmål til om dette bidrar til å forsterke problemene? Dette er et interessant spørsmål. Enkelt sagt så vet vi at det vi fokuserer på får vi mer av. Jeg slår derfor et slag for det vanskeligste ordet jeg har i mitt vokabular – salutogenese!

Jeg husker meg selv som ung og deprimert. Jeg var sikker på at jeg var et ganske udugelig eksemplar av arten homo sapiens, og at verden helt klart kunne greid seg godt uten meg. Jeg vanket litt hos en psykolog her, og en psykolog der. Den dag i dag husker jeg hverken navn eller utseende på noen av dem. Ikke kan jeg si at jeg opplevde noen form for bedring heller. Det var veldig fokus på at jeg måtte snakke meg ut av min noe dysfunksjonelle oppvekst, og at det var på tide at jeg leste avisinnleggene fra flyulykken som min far hadde omkommet i noen år tidligere. Store og vonde opplevelser, som jeg hadde gravd meg godt inn i på egen hånd. (Trengte ikke hjelp til det vet du!) Dessuten så leste jeg ikke en eneste avis før 10 år etter ulykken. Det var da min far døde at jeg forsto at media kun var ute etter å selge aviser…

Så møtte jeg tidenes fastlege! Dette var en kar som brydde seg. Han så meg. Han så ressursene mine og hva jeg hadde å bidra med. Han plasserte følelsene min i en forståelig kontekst. Han gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke var et overmenneske, og at reaksjoner på at strikken var tøyd måtte komme. Jeg trengte ikke å mestre alt. Han heia meg frem. Han viste meg hvordan jeg kunne påvirke livet mitt (ta styring selv). Han forklarte hvorfor jeg hadde gått inn i en depresjon, og han hjalp meg å bryte ned problemene og ta et skritt av gangen. Utfordringene ble overkommelige, Sense of coherens – SOC. Så enkelt og så vanskelig.

Den forståelsen jeg fikk ut av det legen hjalp meg med, bidro til at verden igjen hang på greip. Han gav meg også den medisinske forståelsen for hvorfor jeg ble deprimert, og det på en måte som fikk alt til å virke utrolig selvfølgelig. Det aller viktigste var helt klart bekreftelsen og forståelsen av at jeg var normal! Jeg var frisk – ikke syk! Jeg hadde normale reaksjoner på unormale hendelser, som lå helt utenfor det jeg hadde hatt mulighet til å påvirke.

Så hva vil jeg frem til? Kan vi bli enige om å ha fokus på det friske, og ikke sykeliggjøre sjelelivet vårt? Kan vi stikke fingeren i jorda og se individet innenfor sine rammer? Kanskje vi ser den andre med nye øyne? Kanskje er ikke vedkommende psykisk syk, men har normale reaksjoner sett i sammenheng med sine erfaringer og opplevelser? Mest trolig er disse reaksjonene en del av det å være et menneske. Strikken er tøyd, og kravene er for store. Ressursene er der, men de er for øyeblikket ute av syne for den det gjelder. Kan vi få tak i det friske og snakke om dette i stede? Kan vi se på det friske i mennesket og dyrke frem ressursene på den måten som passer den enkelte, og ikke klemme alle og enhver inn i den samme destruktive formen?

La oss møte folk, og kanskje spesielt de unge, med forståelse og bidra til å skape litt «sense of coherens»! På norsk – en følelse av sammenheng!

For ordens skyld, jeg skiller her på alvorlig psykisk lidelse og psykisk (u)helse.

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

2 kommentarer om “Salutogenese, et himla vanskelig ord

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: