Den vakreste rosen av dem alle🌹

I dag vil jeg skrive litt om den vakreste rosen av dem alle. Den rosen som ikke fikk skinne som hun skulle. Den rosen som verden ikke visste å verdsette, og dyrke frem i all sin skjønnhet. Den rosen som ble plukket av feil person, og som ble behandlet på en slik måte at den valgte å lukke seg inne i sine vakre kronblader.

Sjefen i dag er min vakreste rose. Hun som kom til verden en oktoberdag i 1993. Hun som var så vakker at hun bergtok både personalet og besøkende på fødeavdelingen. Med kullsvart hår og våkent blikk. Hun var så fornøyd med livet at hun sov seg igjennom hele første leveåret, hun var kun våken for å få mat og tørre bleier, og for å smile til verden og de hun hadde omkring seg.

I dag har jeg fulgt henne til et etterlengtet opphold i traumebehandling. I to år har vi ventet på denne dagen. Det sitrer i hele kroppen og spenningen er stor for oss begge, men selvfølgelig mest hos henne selv. I seks uker skal hun være der for å kjempe mot sine demoner. De som ødelegger så mye i livet. De som ble påført henne da hun bare var en ung jente, den gangen hun som tenåring sto ved inngangsporten til voksenlivet.

Den vakre rosen var alltid den flinke og snille jenta. Intelligent, skoleflink og sosialt veltilpasset. Alltid mange venner, og på lag med de sårbare. Glad i både mennesker og dyr. Hest var den store lidenskapen, og hun satt rakrygget på hesteryggen fra hun var fire år. Den vakre rosen trodde så godt om alle. Hun viste et stort hjerte og stor omsorg for alt og alle helt fra den dagen hun ble født.

Ikke alle vet hvordan roser skal behandles, noen ødelegger også med viten og vilje. Så også med denne. Å vite at den skjønneste rosen har vært utsatt for vold og overgrep når hun egentlig skulle vært beskyttet av alle som var glade i henne, er en tung bør og bære. Det er den stille sorgen. I syv år lukket hun seg inne i sine kronblader. Utad var det tornene som kom frem. Livet hadde blitt uforståelig, uoversiktlig og utrygt. Tilliten til menneskene hadde fått seg en skikkelig knekk. Følelsene var for vonde, så da var det bedre å kapsle de inne, og bruke tornene til å forsvare det som var igjen.

På fagspråket så lider hun av PTSD – posttraumatisk stresslidelse. Dette er en langvarig og ofte kronisk tilstand, som kan oppstå etter alvorlige eller langvarige psykisk traumer. Vanlige symptomer er flashbacks, eller gjenopplevelse av traumene både i våken tilstand, og som mareritt når man sover. Mange er også plaget med angst, konsentrasjonsvansker, og store humørsvingninger. I tillegg er relasjoner til andre mennesker ofte utfordrende, da opplevelsen av trygghet kan være fraværende. Du kan lese mer om traumer og PTSD her!

De siste fem årene har vært en lang reise. En reise i et brokete behandlingssystem, og med mange kamper å føre. Underveis har rosen fått nye knopper. Det er like før den springer ut. Vi vet at dersom den skal få skinne i full blomst, så må den behandles varsomt. Det tar tid å bygge tillit og stole på verden. Det er en spennende prosess å være vitne til. Som fagperson trodde jeg at jeg hadde en forståelse for PTSD som diagnose, men som pårørende har dette fått ny betydning.

Ingen har lært meg så mye om det å være menneske som det denne jenta har gjort. Å få lov til å komme så nær, har vært både godt og vondt. Det har tatt tid å forstå atferd og symptomer. Hun har latt meg få prøve og feile, og jeg føler nå at vi har greid å møtes. Møtes i det vanskelige, men også i livet forøvrig. Det har vært en lærerik reise, der jeg har vært nødt til å slippe taket. For å skape trygghet må det være tillit, og dette må gå begge veier.

Jeg har vært nødt til å skille symptomer fra person, når det har vært nødvendig. Jeg må tåle noe urimelig atferd når jeg vet at nattesøvn har vært fraværende over tid, på grunn av at demonene herjer vilt. Jeg må tåle at det av og til ikke er greit å ha mennesker tett på seg, og gi det rommet som kreves. Jeg må godta at tre skritt frem, og to tilbake er helt greit. Det går allikevel fremover. Som mor er dette vanskelig når du i dårlige perioder helst bare vil ta ungen din på fanget, plastre såret, stryke over håret og si at det går bra. Det hjelper ikke at ungen har fylt 26 år!

Min vakre rose utfordrer meg forøvrig på alle mulige måter. I høst har vi vært på kajakkkurs og ridning i fjellet sammen. Her er det jeg som har fått utfordret min angst, og hun har vært den trygge personen å ha ved sin side. Dette er også viktig. Å skape gjensidighet i relasjonen. Her har jeg fått mye velfortjent kjeft. Det er så lett å gå i fella og hele tiden skal hjelpe. Hjelpe ved å gjøre for, og ikke med. Dette er en balanse der tydelig kommunikasjon har vært helt nødvendig. Det er noe vi har øvd på, så av og til får jeg høre at nå må jeg forstå, ellers så må hun skape avstand for å berge selvfølelsen. Fantastisk god lærdom og korrigering som jeg tror det er lett å undervurdere i iveren etter å være gode hjelpere.

Å parkere utenfor klinikken, følge henne inn for så og forlate henne, var tungt i dag. Jeg vet det er tøffe runder som kommer de neste ukene, og jeg har et så inderlig ønske om at dette må bli bra. Hun er redd for å skuffe, både seg selv og alle omkring. Jeg ønsker bare at livet skal bli bedre for henne. At hun får det livet hun fortjener som det vakre mennesket hun er. At rosen får tilført den næringen som må til for igjen å kunne slå ut i full blomst. At den vakreste rosen igjen får skinne, og at verden blir et trygt og godt sted å være.

Takk for at du er du!❤️

(NB! Dette er nære ting å dele med kjente og ukjente. Med tillatelse fra min datter, ønsker vi allikevel å gjøre det i den hensikt å belyse problematikken omkring traumer og PTSD.)

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

16 kommentarer om “Den vakreste rosen av dem alle🌹

  1. Takk for at du deler med deg❤️
    Sitter her nå med en klump i halsen å tåre i øyenkroken😌Livet kan være så skjørt å urettferdig.Men viss vi alke våger å smile å si hei å strekke ut ei hånd blir verden litt triveligere🤗Takk

    Likt av 1 person

    1. Så fint å høre at du lar deg berøre av det jeg skriver. Da har jeg oppnådd noe med innlegget. Jeg tenker at dersom vi våger å vise oss litt frem for hverandre, så kan vi bedre støtte hverandre og være sterke sammen ♥ Takk for at du tok deg tid til å kommentere!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: