En rose i full blomst, varmer mitt hjerte🌹

I går kom denne fine meldingen i innboksen min, og gjorde meg varm om hjertet. Jeg meldte litt med avsenderen og fikk tillatelse til å dele noe av denne vakre historien med dere.

Denne rosen er sjefen i dag🌹

Dette er fra en av jentene som alltid, og av mange grunner har hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Hun kom inn i livet mitt når jeg som rimelig fersk ansatt i kommunens oppfølgingstjeneste, fikk henne som en «case» på bordet. Beskjeden var som følger: «Denne unge jenta på knappe 20 år er vi alvorlig bekymret for!» «Hun ruser seg ukritisk og har ikke noe sted å bo, og vi er redde for at hun blir utnyttet av eldre menn i miljøet». «Hun ønsker ikke å motta hjelp i form av behandling.»Hun har vilkår om å motta vår tjeneste i form av ukentlige samtaler, før hun får utbetaling av sosialhjelp!» Oppfølgingstjenesten i kommunen, var den gangen kommunens rus og psykiaktri tjeneste.

Ok, tenkte jeg. Jeg var litt i villrede på hva jeg kunne tilby når hun egentlig ikke ønsket å få hjelp fra oss? Hun skulle møte meg kun for å få penger. Dette var en ganske het diskusjon på kontoret den gangen. Var det riktig at vi skulle bruke ressurser på noen som ikke ville ha hjelp? Kunne vi egentlig sette denne type vilkår for at hun skulle få penger hun strengt tatt hadde krav på? Du verden, i ettertid er jeg glad vi gjorde det!

Jeg husker jeg var spent før første møtet. Jeg regner med hun var mer eller mindre likegyldig, og at hennes mål kun var at hun skulle få utbetalt pengene sine? Forholdsvis ung og fersk i jobben, så stupte jeg i det med en viten om at jeg bare hadde meg selv som verktøy.

Sånn gikk det til at vi møttes hver uke. Gjerne over en kopp kaffe og en matbit, selv om dette ikke var en post i budsjettet. Ernæring har ikke akkurat fokus i det livet hun levde på dette tidspunktet, så jeg ville bidra så godt jeg kunne (skulle vært skrevet av på skatten🤣). Så hva pratet vi om? Definitivt ikke om rus, behandling og det offentliges bekymring. Vi snakket om livet, om smått og stort, om været, om fremtiden – men aldri om veien dit. Kort og godt, en god prat, to mennesker imellom!

Etter hvert forsvant vilkår om oppmøte, men da var kontakten og relasjonen bærende i seg selv. Tilliten var på plass, og sakte men sikkert kom motivasjonen for å endre på det livet hun levde.

Denne jenta var ikke innom tradisjonell rusbehandling. Noe som de fleste tror er nødvendig for å komme videre, så også meg den gangen. Hun fant sin egen vei! Jeg var skeptisk, og ga tydelig uttrykk for dette. Hun hadde blitt forelsket og ville flytte til en annen kant av landet. Jeg ba på mine knær om ikke vi skulle koble på den nye kommunen, for å sikre at hun hadde et offentlig nettverk av hjelpere rundt seg? Hun nektet. Hun hadde ett ønske, og det var som følger: » Kan jeg få ringe deg innimellom om jeg lurer på noe?» Jeg visste jo at vi ikke drev en langdistansetjeneste på vegne av andre kommuner, men selvfølgelig sa jeg ja! Vi ble enige om å avslutte den formelle kontakten, men at hun kunne ringe meg ved behov (skulle ha avskrevet på skatten🤣)

Etter dette har det vært en enorm opptur for rosen som virkelig slo ut i full blomst! Jeg er så heldig å få julekort med bilde av barna, jeg har vært hjemme der på koselig middagsbesøk, og jeg får en sjelden gang en telefon med oppdatering om jobb, fagbrev, oppussing og alle hyggelige ting som hører hjemme i dagliglivet til en kjernefamilie. Det er like fantastisk å prate med henne hver eneste gang (selv om jeg ikke får skrevet av på skatten…🌹❤️)

Så hva er budskapet? Vi må slutte å tenke kost/nytte. Ingen kan vurdere og avklare hvem som har nytte av hva, ved hjelp av et kort møte eller en bekymringsmelding. Vi må tørre å by på oss selv! Vi må ha tro på møter mennesker imellom, og at dette kan være behandling godt som noe. Vi må tørre å gå utover våre rammer dersom vi vurderer at dette er noe vi kan stå inne for. Vi kan ikke vente på motivasjonen for å ta i mot hjelp. Vi må jobbe med relasjonen og tilliten til det mennesket vi møter, slik at de tør å kjenne på motivasjonen etter hvert. Vi må ha tro på at alle har en indre motor som vi kan bidra til å aktivere! Det viktigste er at man faktisk ikke trenger å være en fagutdannet for å være noens «person». Det er nok å trives i hverandres selskap. Møter mellom mennesker er gull!

Sist, men ikke minst så må vi i det offentlige ha budsjetter til å gjøre jobben på en skikkelig måte, eller sørge for at jeg får skrive av på skatten😅

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: