Den kalde fine tia❤️

«Folkens jeg kommer med nyheter
Jeg må be om absolutt stillhet
Ventetida er over
Det kommer til å falle snø i natt
«

Jokke og valentinerne

Vår vakre snøprinsesse❤️

Sitter inne og ser på at det snør. Jeg bor litt i høyden, så her ligger den hvit og fin akkurat i dag. Med årene har jeg lært meg å sette pris på denne fine hvite årstiden også. Snøen er vakker, og den gjør verden lysere midt i den mørkeste tiden. For ca tre år siden var jeg også deltaker på verdens vakreste vinterbryllup. Rammen omkring kjærligheten kunne ikke vært vakrere, da min førstefødte og hans snøprinsesse sa ja til hverandre❤️.

Tidligere var jeg nok mer tilhenger av Jokke og valentinernes betydning av «den kalde fine tida». Endelig tid for å krype inn i hula si, og slippe å forholde seg til forventninger om å være glad og deltagende i en verden som ellers ikke gav mening. Det eneste lyspunktet var solstrålene fra sola som kunne presse seg frem blant de mørkeste skyer, og tvinge deg til å kjenne litt på varmen.

Jeg var dypt deprimert på den tiden. Det handlet ikke om å føle seg litt deppa, men om å være satt ute av stand til å delta i livet. Det er det dypeste, dypeste mørke. Verden hadde ingenting å tilby, og jeg var overbevist om at alle mine kjære hadde det bedre uten meg.

Med gode folk, spesielt familie og venner rundt meg, og etter hvert tidligere nevnte fastlege, så ble livet igjen sakte men sikkert verdt å leve.

Uavhengig av dette hata jeg vinteren i mange år. Ikke var jeg særlig glad i kulde, og vinteraktiviteter jeg hadde erfaring med fra barndommen var hovedsaklig «kongen på haugen» og «aking på kjelke». Alltid på egen hånd sammen med søstera mi, og venner i gata. De fine familieaktivitetene var det lite av. Ikke så mange referanser å ta med over i voksenlivet, så jeg bestemte meg fort for at vinter var en periode der man måtte bite tennene sammen, og vente på våren. Igjen plasserte jeg ting utenfor meg selv…🙄

Gleden over vinteren kom sigende i takt med at ungene vokste til. Igjen ble det lek i snøen, aking på kjelke og kongen på haugen, denne gangen sammen med egne barn. En og annen skitur der målet var kakao og appelsin i nærmeste snøskavl, ble det også. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli helt fortrolig med skigåing. Jeg har en mistanke om at det handler om lite praktisering, og med det lav mestring fra barndom og oppvekst. Fremdeles var jeg der at jeg måtte motivere meg hardt for å komme meg ut, og allerede når jeg gikk ut døra, så gledet jeg meg mest til å komme inn i varmen igjen.

Nå er jeg bestemor, og stadig ute og baler i snøen, nå med barnebarn når anledningen byr seg. Bestemor lager engler i snøen, aker på kjelke og aller helst på en stor presenning. Jeg tør påstå jeg har det minst like moro som ungene. Jeg gleder meg til de kommer på besøk, og vi kan leke ute i snøen. Med alderen har jeg kommet ett skritt nærmere begrepet «livet er best ute» – også på vinteren! Dessverre blir det litt for sjeldent besøk av barnebarna, og at det samtidig klaffer med at vi har snø akkurat den dagen, skal vel innimellom godt gjøres (sånn har det vært i Trøndelag i år). Jeg får ofte ta til takke med storsjefen som turkamerat. Et duganes alternativ, så ikke misforstå. På tur i skogen her om dagen snakket vi om å kanskje bli litt mer aktive skigåere, men endte vel med igjen å slå et slag for kjelke og aking. Nå blir det å investere i snowracer i størrelse bestemor og bestefar, eller aller helst en stor (må være plass til alle) og god, gammeldags kjelke🛷

Gleden over vinteren kommer innenfra. Å fokusere på det positive enhver årstid har å by på er noe vi kan velge. Å sitte inne i varmen og se på den rene hvite snøen, tenne et lys, og drikke en kopp te under pleddet i sofaen er også lykke! Alene eller sammen. Forøvrig en undervurdert vinteraktivitet som vi har alt for lite fokus på! Spør du meg burde denne typen aktivitet ha vært anerkjent og fremmet som det viktigste folkehelsetiltaket vi har gjennom vinteren!

Selv sitter jeg her akkurat nå, under pleddet, med tekoppen og katta ved min side. Vurderer til og med å slå på TVèn?!

God helg fra bestemora – i den kalde fine tia…❄️❄️❄️

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: