Materialisme, bærekraft, klimakrise og alt det der!

Stian Sandø og alle klimabevisste ungdommer er sjefen i dag. I dagens Adressa er overskriften » Stian får plass til alle klærne sine i en bag!» Stian har en klar oppfatning om at han ikke vil bruke tiden sin og tankene sine på ting, og han er overbevist om at vårt forbruk ikke kan være bærekraftig. Han irriterer seg også på folk som kjøper seg Tesla, og med det tenker at det da vil gå bra med verden. Jeg forstår hans tankegang, og ære være han for å få alle klærne sine i en bag! Det som irriterer meg, er at han er en av flere som får meg til å kjenne på dårlig samvittighet🙈

Livet i overflod – både av natur og materiell standard

Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg setter pris på alle tingene mine! Det er heller ikke så rent lite jeg har klart å tilegne meg i løpet av et halvt århundre. I tillegg er jeg stolt av det🙄

Det starta ganske smått, da jeg som mange på min alder var vant til lite. Mamma sydde en del klær og i tillegg arvet jeg mye av min eldre søster. Det verste med det var at vi ofte hadde like klær, noe som medførte at jeg måtte gå i de samme klærne i mange år, etter som jeg arvet hennes, når mine var for små. Det gikk bra det også. Vi måtte vente på å få egen TV og telefon, for det var ganske dyrt. Det gjorde ikke så mye for det var likt for de aller fleste. Dessuten var det trivelig å gå til naboen å se Barne-TV eller låne telefonen. (Min nøysomme farmor som var vant til enda trangere kår, hun kokte tannbørster til gjenbruk, og jeg husker enda at hun vasket brukte plastposer som hang til tørk på kjøkkenet – eksempler til etterfølgelse).

Når mine unger var små, så hadde vi heller ikke så mye å rutte med. Vi hadde så vi greide oss sånn helt ok, etter den dagens standard. Riktignok var det TV både på stua og på barnerommet, samt at alle over 10 år i tur og orden fikk sin egen telefon. Det var den gangen valget falt på dieselbil, da dette var det beste alternativet rett og slett fordi drivstoffet var litt billigere. Vi begynte vel å merke overfloden etter hvert, først og fremst når det var jul og bursdag, og vi ikke ante hva ungene skulle få i gave. De hadde jo absolutt alt de trengte, og alt de ønsket seg. Jeg husker en jul der vi kjøpte hjemmekinoanlegg til hele familien for å slippe å «finne på» gaver til hver og en. I tillegg hadde vi også omsider råd til vår første pc, som vi selvfølgelig delte på. Det var en forutsetning for bruk at linja var ledig, og ingen snakket i telefonen. Etterhvert ble det også alternative gaver som reiser og opplevelser. Dette var før flyskam ble et begrep.

Nå sitter jeg her. Har voksne unger, er eldste generasjon i familien (både jeg og storsjefen). Dette betyr at arv etter foreldre er fordelt, og vi har dermed tre ganger av alt vi trenger til hus og hjem. Vi har hus og lån, fritidsbolig ved sjøen, biler og motorsykler, opp til flere pc, nettbrett og mobiler, TV i hvert rom, fylte klesskap både her og på hytta, dobbelt opp av det meste for å slippe å dra alt frem og tilbake. Vet dere folkens – det er deilig å ha det sånn! Jeg har hatt mine perioder med lite av det meste, og jeg nyter dagens standard. Jeg gruer meg til den dagen kommer, der jeg må ta valg som fratar meg noe av det jeg har til min disposisjon. Er det lov til å si det, selv med flau smak i munnen?

Når det er sagt, så har vi en el-bil som kompenserer litt for dieselbilen og de to amerikanske motorsyklene, vi kjøper kortreist mat, kaster minst mulig av maten, tenker kvalitet fremfor kvantitet når det handles klær, reiser mindre til syden (kjører mer til hytta i dieselbilen), sorterer søpla, kaster ALDRI plast i naturen… What more can a woman possible do?!

Ja, jeg blir litt flau – kanskje har jeg nådd det maksimale av hva jeg strengt tatt har behov for, og vel så det. Jeg forstår og aksepterer at vi må tenke annerledes, og jeg er villig til å gjøre det (selv om jeg gruer meg). Jeg er utrolig glad i naturen og kloden vår, og det beste i livet vet jeg er gratis.

Jeg heier på Greta Tunberg, Stian Sandø og alle unge som tenker i andre baner enn det vi gjorde. Kanskje klarer de å snu pendelen, og leve litt mer som på 70- og tidlig 80 tallet?

Det er mulig – been there, done that…👍🏼

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: