Det går bra med meg!👍🏼

«Hvordan går det med deg?» Dette spørsmålet fikk jeg i dag når jeg gikk meg på en kollega på butikken. Hva tror dere jeg svarte? Regner med 99% nå gjetter riktig. Selvfølgelig svarte jeg: «det går bra med meg, og jeg er nok snart tilbake på jobb». De av dere som har fulgt meg har fått med seg at jeg pr tiden er sykemeldt. Jeg mente jo det jeg sa, og selvfølgelig skal jeg snart tilbake i jobb. Snart er jo også et relativt begrep. Det går jo bra med meg, men hva legger jeg egentlig i det?

Det går jo bra!

Jeg begynte å tenke på dette etter at jeg dro fra butikken. Egentlig så liker jeg ikke spørsmålet. Det er smalltalk om meg. Jeg er i utgangspunktet ikke så god på smalltalk. Jeg beundrer de som er det, og jeg skulle gjerne vært det (enda en ting jeg øver meg på). Når det gjelder denne kollegaen jeg møtte, så er det en dame jeg har kjent i sikkert 15 år, så det at jeg kjenner på dette har ingenting med henne å gjøre. Hun bare bidro til at jeg fikk øve meg, og til å gi meg dagens refleksjon. Hun ble sjefen i dag! Rollene kunne vært omvendt. Det kunne også like gjerne vært jeg som spurte, og jeg hadde sikkert fått det samme svaret.

Tilbake til situasjonen og spørsmålet. Hvordan går det med deg? Det er et spørsmål det ligger mye omsorg i. Jeg liker ikke omsorg! Hvorfor liker jeg ikke omsorg? Det får meg til å føle meg underlegen. Hvorfor får det meg til å føle meg underlegen? Jeg vet ikke. Det er kanskje ikke det at jeg ikke liker omsorg. Alle gjør vel det sånn generelt. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal ta i mot det. Det er bedre å gi enn å få! Den vakreste rosen ga moren sin ros her om dagen, og da fikk jeg også klar beskjed om at jeg var en versting til å ta i mot. Øver meg på dette også!

Livet har bydd på tunge tak opp igjennom, og i det siste med litt vel jevne mellomrom. Jeg har en iboende vrang faen i meg som pisker meg i gang igjen når det sier stopp. Dette holder dessverre ikke i lengden, og min egen stahet og pågangsmot blir min verste fiende. Akkurat nå forsøker vi å bli venner. Dette er en prosess. Vi er rykende uenig og krangler så det fyker, men denne gangen er kroppen mellommann, og sier klart og tydelig fra når nok er nok. Jeg øver meg på å bli venn med denne irriterende vaktbikkja også!

Det verste er at jeg må øve meg på det jeg er innmari god på å råde andre til…🙄

Hvordan går det med meg? Jeg liker ikke å være uproduktiv, så jeg skulle gjerne vært på jobb. Det er ikke hodet alene som kan gi det svaret. Jeg må kjenne på hele meg. Dette er uvant, så der og da rekker jeg ikke å kjenne etter. Det er et automatisk svar fra hodet som ramler ut. Føles egentlig som det bare er babbel som kommer helt av seg selv, og uten at jeg styrer det. Men joda, det går bra – selvfølgelig går det bra! Jeg vet bare ikke helt når det er bra nok – med hode, kropp og sjel. I mens skal jeg øve meg på smalltalk, og å ta i mot omsorg og ros.

Kan bli syk av mindre…😅

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: