Ikke snakk til meg, jeg kan bli krenka!

Sjefen i dag må være Arne Sølvberg! Han svarer på et debattinnlegg i adressa, med overskriften «Mange innvandrere reiser seg for meg på bussen«. Dette er et motsvar til et tidligere innlegg der det klages på at ungdommene ikke reiser seg for de eldre. Arne Sølvberg sender svaret rett tilbake til vedkommende, der han påpeker at det kanskje er vi selv som må ta ansvar for ungdommenes oppdragelse, og eventuelt manglende respekt for de eldre. Jeg er så enig!


Det er ikke ofte jeg tar buss (enda en av mine synder), men de gangene jeg gjør det, så registrerer jeg at det ikke er automatikk i å reise seg for de eldre på bussen. Dette gjelder også min egen generasjon, som ofte er unge og spreke selv om de ikke tilhører kategorien ungdom. Det er vel strengt tatt min generasjon som er ansvarlig for oppdragelse til de nevnte ungdommene?

I min ungdomstid på 80 tallet så reiste vi oss ikke alltid for de eldre på bussen vi heller, selv om vi var oppdratt til å gjøre det. Vi kunne liketil oppholde en to-seter hver, uten å gjøre mine til å gi plass. Vi kunne være store i kjeften og lite tiltalende å snakke med. Det var en liten protest i det meste av det vi foretok oss. Det vi imidlertid risikerte med å ikke oppføre oss, det var å bli tilsnakket. Det kunne like gjerne være fra en voksen medpassasjer som av bussjåføren. Bussjåføren kunne til og med ta i bruk virkemidler som å true oss med å bli kastet av. Dette fungerte, og det var utenkelig å dra hjem for å klage på en ufin bussjåfør. Vi visste nemlig veldig godt at det var vi som hadde oppført oss som idioter!

Jeg liker det Arne Sølvberg skriver om at det er vi selv som må ta ansvar for våre ungdommers oppdragelse. Hadde dette vært en av mine poder i deres ungdomstid, så hadde jeg virkelig satt pris på at de hadde blitt irettesatt for ikke å vise respekt og høflighet ovenfor de eldre. Mitt inntrykk er imidlertid at dette er noe vi ikke tillater oss i disse dager, og om vi kommer i skade for å si klart i fra, så risikerer vi å få ti ganger tilbake i form av klager og beskyldninger om krenkelser?

I det siste har jeg ofte tenkt på hvilket samfunn vi er i ferd med å bli. Vi påberoper oss stadig å være krenket, og det for den minste lille ting. Vi garderer oss og organiserer oss bort fra det som er viktig, bare for å sikre oss at ingen kan ta oss på noe i ettertid. Vi tar ingen sjanser da dette kan slå tilbake med kraft i slaget. Det er mulig jeg begynner å bi gammel, men jeg har faktisk ikke lyst til å være med på dette! Jeg føler sterkt for å melde meg ut. Flytte ut på en øde øy, og skape mitt eget lille univers. Jeg skjønner at dette ikke er løsningen, men du verden hvor det frister innimellom.

Alternativet er en kollektiv protest. Hva med å løsne litt på fasaden, gi litt mer faen, ta litt flere sjanser, ta tilbake friheten, hente frem den gyldne regel – «.gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg!»

Når jeg blir eldre, og kanskje dårligere til bens så håper jeg inderlig at den oppvoksende slekt viser meg den ære og overlate sitt sete på bussen til meg. Jeg kommer aldri til å rakke ned på ungdom som viser sin protest ved å være tilsynelatende likegyldig. Jeg kommer imidlertid til å banne innvendig dersom ingen tar dem i nakken og ber dem om å skjerpe seg, samtidig som de går foran som et godt eksempel og reiser seg for å vise at dette er sånn vi gjør det i vårt samfunn. Vi tar vare på hverandre, og vi oppdrar ungdommene våre i fellesskap. Dette gjør vi i beste mening, om det så innebærer at de blir irettesatt og føler seg krenket i påhør av en hel buss!

Så en takk til alle dere som reiser dere for eldre på bussen, norsk ungdom, innvandrere, min egen generasjon. Fortsett å stå for de gode verdiene, fortsett med å bidra til et varmere samfunn. Si klart i fra om hvordan vi vil ha det, selv om du kan komme i skade for å «krenke»! Jeg kan love deg at du ikke står alene den dagen det kommer i avisa!

Gi tilsnakk til de som ikke oppfører seg, «krenk i vei» – fordi de fortjener det!

Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn…

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: