Innafor å være utafor?

I dag var jeg innom og spiste lunsj med verdens flotteste kolleger. Praten gikk jevnt og trutt. Med rimelig høy snittalder på ansatte så ble det naturlig nok mye snakk om hvordan vi hadde det før i tia. Før i tia er gjerne den gang vi var unge, hovedsaklig på 80-tallet. Vi snakket om alt fra musikk, film og «movieboks» til hvor dyrt det var å installere telefon, og at vi faktisk vet hva en telefonbenk er. For de av dere som ikke er kjent med dette møbelet (som var å finne i ett hvert anstendig hjem), så var dette noe som alltid sto i gangen med en telefon på. Det var den gangen telefonen hadde ledning, så vi var pent nødt til å sitte der på telefonbenken til samtalen var over.

Dette var den gangen det også var innafor å være utafor. Smak litt på den.

Når man jobber på et sted med folk som er over normalt engasjerte i sine medmennesker og fellesskap for øvrig, så er det ikke til å unngå å komme inn på hvordan vi opplevde fellesskapet den gangen. Så kan det selvfølgelig fort hende at vi har en viss selektiv hukommelse, og at vi liker tanken på at alt var bedre før. Det vi er skjønt enige om et par av oss, er at vi antagelig etter dagens standard, beveget oss noe utafor. Samtidig som vi den gangen allikevel var innafor. Vi er litt usikre på om dagens samfunn fungerer på samme måte?

Som ungdom var jeg av den utforskende typen, som likte å være der det skjedde. Jeg brøt en del grenser som flere i min vennekrets ikke var i nærheten av, uten at dette førte til noen form for ekskludering. Som min kollega sa i dag: «vi hadde en form for indre justis, og det at andre brydde seg bidro til at man ble dradd inn igjen».

Som 17 åring opplevde jeg å miste min far i en flyulykke som fikk stor nasjonal oppmerksomhet. Jeg gikk første året på videregående, den gang yrkesskolen. «Husstell og søm» var for jentene, det «maskin og mekk» var for gutta. Her gikk vi som ikke helt visste hvor veien bar. Det var liten interesse for skolen, men stor interesse for fest og moro. Klassen min var intet unntak. Det var lite alvor. Når jeg skulle tilbake på skolen kort tid etter ulykken, så sto det ingen kriseberedskap der. Jeg fikk imidlertid ønsket mitt oppfylt om at den best likte læreren skulle vie et par timer til klassen, i den hensikt å snakke om det som hadde skjedd. Dette ble magisk. Alle klassekameratene mine fikk spørre om det de lurte på. I tillegg sørget læreren for at fokuset ble på hva jeg trengte fra klassen i tiden fremover. Det at klassen fikk ansvaret for at det ble bra for meg å komme tilbake på skolen var det beste av alt. Det fikk meg til å føle ekstra på tilhørigheten, og at de faktisk var der også når det var alvor. Jeg følte meg innafor selv om jeg var utafor. (Jeg vet flere av dere leser bloggen, så om jeg glemte å takke dere da så gjør jeg det nå)!

Jeg var i tillegg henvist til krisetime hos en kommunal sosionom, fordi noen mente dette var bra. Dette ble en katastrofe, og jeg dro aldri dit igjen!

Grunnen til at vi kom inn på dette temaet i lunsjen, var vel egentlig det økte behovet vi ser i det offentlige. Hvilke forventninger har vi til hva kommunen skal ta ansvar for? Hvilke krav har vi til samfunnet nå, kontra den gangen? Har vi gått oss litt vill underveis? Er vi i ferd med å skape oss et samfunn der det offentlige er det fellesskapet vi har, når det vi egentlig trenger er flokken vår? Det snakkes mye om å dreie ressurser over på det vi på mitt tjenesteområde kaller forløp 1, i den hensikt å fange opp problemer før de får utviklet seg. Dette er en god tanke, men jeg er skeptisk. Min erfaring tilsier at dette betyr at du og jeg skal ha lett tilgang til psykisk helsetjenester i kommunen, den dagen vi går på en smell.

Selvfølgelig vil dette gå på bekostning av det tjenestetilbudet vi har for de som allerede har etablerte problemer som det er vanskelig å komme ut av. De som ikke nødvendigvis har samme tilgang på ressurser av ulikt slag, som det de fleste av oss har dersom vi tenker oss om. Jeg undrer meg på om dette er riktig bruk av det knapphetsgode dette tross alt er, og om det er et slikt samfunn vi vil ha? Et samfunn der det offentlige, heller enn fellesskapet får et stadig større ansvar for hvordan vi har det, og for å dekke det vi har behov for i sårbare perioder av livet?

Jeg kan bare snakke for meg selv, og bruke meg selv som eksempel. Jeg tror ikke jeg er så unik i denne sammenhengen. Så hva trenger jeg når livet byr på utfordringer?

Jeg trenger de som kjenner meg, og som bryr seg om meg. Jeg trenger familie og venner. Jeg trenger at de drar meg inn igjen ved å inkludere meg i sosiale aktiviteter, og at de fortsetter å gjøre det selv om jeg kanskje takker nei gjentatte ganger. Det minner meg på at jeg ikke er alene, selv om dette kan føles som det sterkeste behovet der og da. Jeg trenger noen å mimre over det glade 80-tallet med. Jeg trenger fastlegen min, og jeg trenger å vite at jeg har tilgang på de tiltakene, eller kall det gjerne aktivitetene som jeg vet at jeg har godt av. For min del så gjelder det skog og mark, yogatimer, og fysikalsk behandling. Arenaer som er tilgjengelig for alle. Kjære samfunn, kjære fellesskap (som jo er meg og deg). Ikke overlat meg til det offentlige med mindre det blir tvingende nødvendig, og alt annet er prøvd!

Jeg trenger å være innafor, også når jeg er utafor! Jeg trenger flokken min!

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: