«Å leve god psykisk helse?»

I dag kom jeg over et innlegg i VG av Psykolog Hedvig Montgomery. Dette er datert Oktober 2018, men det er like relevant nå som da. Hun stiller spørsmål til om det er barna eller skolen det er noe galt med, når barn sliter på skolen? Det hun skriver får meg til å tenke litt tilbake på min egen oppvekst.

Min søster og meg – barn av 70-tallet

Jeg vokste opp i en tid med stor vekst i tilflytting til byene. Drabantbyer hadde poppet frem omkring byene for å huse alle de tilflyttende. Inkludert min familie. Jeg vokste opp i en liten drabantby (hvis man kan kalle det det) utenfor Trondheim. Dette var på 70-tallet, i en tid der det var mange som brøt med tradisjonelle normer og datidens moralistiske holdninger. De fleste som kom flyttende til byen kom fra bygdene omkring. Der var det nok en helt annen indre justis, og mindre frihet enn det bylivet hadde å by på. I tillegg var det en tid der folk begynte å merke velstandsøkningen i forbindelse med oljens inntog i Norge.

Jeg er usikker på hvor bra dette var for mange som kom og skulle tilpasse seg den nye friheten, og den nye tidsalderen? Skilsmisser ble mer vanlig, alkoholforbruket økte. Det var mindre av gudstjenester og teltmøter, og mer av fest og moro på byen. Som barn reflekterte jeg vel ikke så mye over dette. Som voksen og utdannet sosionom, så pleier jeg å si litt på spøk, at oppveksten var min første skole og praksis i sosialt arbeid.

Vi bodde i blokk. Åtte leiligheter i hver oppgang, og sikkert rundt hundre i hvert tun. Med flere tun, så sier det seg selv at dette ble en bra gjeng med ulike mennesker plassert på samme sted. I min oppgang var det mye å sette fingeren på. Jeg tør påstå at vold i nære relasjoner fant sted i minst halvparten av leilighetene. Ikke så sjelden var det fest og alkohol med i bildet. Intet unntak i min familie.

Jeg trodde dette var normalt. Jeg stusset aldri over at jeg hadde vondt i magen så og si daglig når jeg kom hjem fra skolen, før jeg fikk avklart stemningen hjemme. Jeg visste at krangling og slåssing foregikk i de fleste leilighetene. Det hørte vi både titt og ofte. Jeg og min søster satt og mimret her en dag, og kom inn på en ganske surrealistisk episode. I en av leilighetene bodde et ungt par med to små barn. Vi kunne ofte høre høylydt krangling, etterfulgt av hennes skrik og rop om nåde, for å få slutt på volden. En dag var vi, flere av ungene i blokka (antar alder var fra 7-10 år), tøffe nok til å sette oss i trappa utenfor døra til leiligheten og ringe på. Når døra ble åpnet av en illsint mann, så satt vi der en gjeng «småunger» og sa klart i fra om at han måtte slutte å slå! Han ble nok ganske paff, og som voksen så skjønner jeg ikke at vi turte. Jeg finner ikke annet svar enn at dette var en del av hverdagen, og vi hadde lært oss å takle det på et vis.

Jeg var ikke klar over hvor belastende min oppvekst, og de opplevelsene jeg hadde hatt var, før jeg som ung voksen fikke en alvorlig depresjon. Jeg var alltid «flink pike», med gode resultater på skolen, høflig og veloppdragen, borte som hjemme. Det var nok et fåtall som gjorde seg opp noen tanker om at ikke alt var som det skulle. I så fall var det ingen som tok tak i det. Mine styrker ble også min svakhet. De gjorde at det ble vanskelig for omgivelsene å forstå hvordan jeg egentlig hadde det. I tillegg så var fasaden sånn rimelig på plass. Dette tror jeg dessverre mange kan kjenne seg igjen i.

Montgomery viser i sin artikkel til at vi må passe oss ved å innføre psykisk helse som et fag i skolen. Hun skriver blant annet: «God psykisk helse er noe som leves, ikke noe som læres. En åpenbar fallgruve med psykisk helse som fag i skolen er at vi begynner å se på psykisk helse nettopp som et fag, som noe som handler om å tenke riktig og om å være flink til å gjøre valg for seg selv. Det legger et nytt nivå av press på barna, og lager en ny arena for skam.»

Hvordan skal vi sikre at barn som lever med store belastninger, og som står i fare for å bli syke voksne, får den kunnskapen og oppfølgingen de har behov for ved å presentere dette som et fag i skolen? Med de ressursene vi har i barnevern, av helsesykepleiere, miljøterapeuter og lærertetthet på skolene i dag, så kan jeg vanskelig se for meg at vi er forberedt på å ta i mot det som kanskje vil komme som en konsekvens av psykisk helse som fag. I så fall må vi sikre at det legges til rette for det viktigste. Nemlig mulighet for trygge og stabile relasjoner til voksne tillitspersoner! Dersom faget i seg selv bidrar til å avdekke, så forplikter det også. Alle barn har rett til «å leve god psykisk helse» på alle arenaer de ferdes. Da må vi ha ressurser nok til å tilby dette. Hva legger vi i så fall i det? Hvordan kunne jeg «leve god psykisk helse» som barn?

Jeg gjorde det gjennom relasjoner til andre, som Montgomery også peker på. Jeg hadde trygge voksne utenfor den indre familien som jeg tilbrakte mye tid sammen med. Min far, mine besteforeldre, venner av min mor, lærere og andre voksne som så meg. Det beste var kanskje at de så meg uten å fokusere på det som var vondt og vanskelig, og at de tilførte livet mitt trygghet og positive opplevelser. Jeg er overbevist om at dette bidro til at jeg greide overgangen til voksenlivet. De bidro, hver på sitt vis til at jeg hadde troen på mennesker og at det fantes et godt liv. Å vite dette var nok også medvirkende til at jeg kom meg ovenpå igjen når jeg ble syk, og at jeg har greid å bruke mine erfaringer og ressurser til noe positivt for andre.

Kanskje er det bra og riktig at vi nå skal ha psykisk helse som fag i skolen? Jeg tenker jo det. Personlig synes jeg også livsmestringsfag er et bedre ord. Det er mer dekkende. Det vi må passe oss vel for, er at ikke dette blir et alibi for hvordan vi bidrar til å legge til rette for god psykisk helse blant barn og unge. Ansvaret slik jeg ser det ligger i fellesskapet. Du og jeg, nabokjerringa, tanta, onkelen, vennen, læreren, også videre. Inkluder, involver og intervener er gode stikkord.

Dagens moral (igjen): Vi må tørre å bry oss – vi må sørge for at alle barn får «leve god psykisk helse» selv om de kanskje må håndtere sjølve livet parallelt, og underveis! Vi må akseptere at det av og til er sånn akkurat godt nok, og samtidig må vi ikke undervurdere hva hver og en av oss kan bidra med. Ikke glem at det er våre barn!

Når ga du sist et barn (som i utgangspunktet ikke er ditt ansvar), litt av din tid og dine ressurser?

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

En tanke om “«Å leve god psykisk helse?»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: