Vi dro på hytta😱

Vanligvis blir jeg rastløs dersom det går mer enn tre uker før jeg kommer meg på hytta. Egentlig så er det der jeg føler meg hjemme, og det er der jeg har etablert sjela mi. På grunn av andre og viktige prioriteringer, så har jeg ikke vært der på tre måneder! Ikke før nå på torsdag, endelig! Vi, storsjefen og jeg, dro utover tidlig torsdag formiddag. Til vårt forsvar så var dette før Erna kom med klare føringer for hvordan vi skulle håndtere livet i disse koronatider. Men så, allerede på torsdag kveld, kom de første avisoppslagene fra ulike hyttekommuner der de ba hyttefolket om å holde seg hjemme.

Paradis😎

Jeg kjente omtrent samtidig at jeg krøp en anelse lengre ned i sofaen i takt med disse meldingene. Nå er det sånn der ute i vårt paradis, at ingen ser meg på stua der. Reaksjonen kan dermed sies og være helt irrasjonell, men det var allikevel et impulsivt forsøk på å gjemme seg. Jeg følte at jeg gjorde noe galt bare ved å sitte der i min egen stue, og det selv om vår hyttekommune så langt ikke var nevnt.

Så kom fredag, og det var jo selvfølgelig nødvendig å dra en tur i butikken. Ikke for å hamstre dasspapir og mel, men for å supplere det nødvendige. Jeg har sjelden oversikt over hva som finnes der ute, før jeg kommer dit og får et overblikk. På butikken tok jeg meg selv i å gå litt småkrokete mellom hyllene, i håp om å ikke møte fastboende. Det hadde jo etter hvert kommet flere overskrifter, og gode argumenter for at hyttefolket burde holde seg hjemme. Jeg følte at det lyste «hyttefolk og sviker» med neonfarger i panna mi. Jeg fikk røska med meg det småtteriet jeg så sårt trengte, før jeg nærmest sprang lutrygget ut av butikken.

Vel tilbake i stua mi, og godt plantet i den nevnte sofaen så kom meldingen på sms. «Vi ber folk som har bostedsadresse utenfor x kommune om å bli hjemme. Gjelder adresse xx 43». Jaaadaaa, jeg har skjønt det. Vi er for tiden ikke velkommen, og vi bør dra oss fort som f, tilbake der vi kom fra.

Jeg og storsjefen legger en kjapp strategi for det kommende døgnet. Dersom en av oss blir syke de nærmeste timene, så skal vi ikke belemre det lokale helsetilbudet. Dette er forbeholdt fastboende. Vi får passe på hverandre, og sørge for at vi ikke blir syke samtidig. Den som er friskest sørger for å bringe den andre innenfor den kommunegrensen som har ansvar for oss. Av praktiske årsaker så velger vi å ta en natt til der ute på holmen, men så skal vi hute oss avgårde uten å se oss tilbake, før vi igjen blir ønsket velkommen.

Det gikk bra. Ingen av oss ble syke. Vi pakket sammen og dro hjem i god tid før helga var over. Vi er voksne, ansvarlige mennesker som gjør som vi blir bedt om. Vi tar vår del av dugnaden, og tar en for folket!

Jeg registrerer imidlertid at ikke alle tenker som oss. NRK rapporterer: «Hyttefolket lytter ikke – 34 000 har reist til Hallingdal!» Hva i svarte svingende er det som er så vanskelig å forstå! Vi er alle i samme båt, og ingen har automatisk fritak for ikke å sørge for likevekt i denne båten. Det er tvingende nødvendig at vi holder oss flytende. Som jeg sa så forsiktig i mitt innlegg i går under overskriften «Dasspapir og koronavirus«, hvorfor tror noen at de ikke skal ta hensyn til andre? Hvorfor tror noen at det er helt greit at «de andre» gjerne må høre etter, men det gjelder ikke meg?

Det er ingen menneskerett å være på hytta når verden står på hodet, grenser stenges, folk mister jobben, økonomien vår er usikker, noen blir syke og noen dør av virus…

Jeg kan bare stå for det jeg velger å gjøre. Her hjemme føler jeg at maten smaker bedre og peiskosen er fortjent. Skulle jeg ha behov for helsetjenester så vet jeg at jeg har mine rettigheter her jeg oppholder meg nå – på min bostedsadresse! Jeg setter heller ikke mine medmennesker som bor i min favoritthyttekommune i fare. Samtidig vet jeg også, når jeg velger å følge pålegg fra samme kommune, at jeg er hjertelig velkommen tilbake når verden igjen er normal. Det føles som vi har en god deal jeg og hyttekommunen min, og at vi ivaretar våre interesser i gjensidig respekt for hverandres ve og vel.

Så til dere som velger å trosse helt klare oppfordringer. Håper maten svir seg, strømmen går, ungene er sure, at du krangler med kjerringa/gubben, at svigers kommer på uanmeldt besøk, og at været blir skikkelig dårlig! Rett og slett at dere får ei velfortjent helg der oppe på hytta!😠

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: