Det måtte en «kohort» til

Jeg ber ydmykt om unnskyldning til dere trofaste lesere for at dere ikke har hørt noe fra denne kanten på en stund. Det har vært nødvendig å legge seg selv på lading og isolere seg utover de pålagte smittetiltakene. Rett og slett nødvendig fordi kropp og sjel har hatt behov for fullstendig ro, uten kontakt med den store vide verden, og uten å gi noe særlig av seg selv rent bortsett fra til de aller nærmeste. Bestemora har ligget på lading. Batteriene er i ferd med å fylles, og med det kommer interessen for det som rører seg tilbake. Det måtte en «kohort» til, før engasjementet meldte seg.

Denne gjengen burde vel, som et smitteverntiltak, vært inndelt i minst tre kohorter, eller grupper om du vil…

Sjefen i dag er min språkmektige tremenning, forfatter og tidligere «Farmenkjendis» Tommy Rodahl. Jeg har fått lov til å gjengi dagens facebook-status fra han i sin helhet. Han setter ord på noe som jeg har irritert meg på de siste dagene, og denne statusen inspirerte meg til skrive et nytt blogginnlegg:

«Så er våre minste tilbake bak flettverksgjerdene i barnehagene sin igjen, og siden jeg ikke har barn i barnehagen og faktisk uten blygsel innrømmer at jeg ikke har kompetanse på dette – heller – så ikke la det bli en endeløs tråd med for og imot. Det er dere virkelig flinke nok til andre steder for tida. Det som imidlertid fasinerer meg er at oppkomlingene er inndelt i kohorter. Som kjent kommer ordet fra latin og var betegnelsen på den minste hæravdelingen i en romersk legion, så bare det lover jo godt for rekruteringa til infanteriet. Men jeg er aller mest glad for er at man holder seg til et rotnorsk ord som kohort og ikke drar inn fremmedord som for eksempel flokk, gjeng, gruppe, enhet eller, Gud forby, stamme. Tenk hvilken forvirring det kunne ha avstedkommet med begreper som ikke er godt kjente og innarbeidet. Det er så godt å vite, når man går til ro for natten, at vårt språk blir ivaretatt av byråkrater som over hode ikke er pretensiøse».

Bruken av språket og begreper på den måten vi nå ser i forbindelse med gjenåpning av barnehagene, opprører meg faktisk. Alle har vel fått med seg at ungene skal deles inn i kohorter? Synonymordboka ramser opp disse begrepene som synonym til kohort; artikkel, avdeling, avsnitt, bataljon, brigade, del, detasjement, divisjon, enhet, eskadre, eskadron, forband, hær, kompani, kontingent, manipel, patrulje, pelotong, pikett, regiment, rode, sveit, tropp, unit.

Så hvilke av disse begrepene passer best for en gruppe barn under skolepliktig alder?

Min kjennskap til «kohort» som begrep er relatert til metodikk innen forskning, en såkalt kohortstudie. Wikipedia beskriver flere områder begrepet har vært brukt, men de nevner ikke unger som skal deles inn i grupper på barnehagen! Kohort kan også kort forklares som et synonym for gruppe. Jeg skal ikke gå videre inn på dette, da spesielt interesserte kan google og lese seg opp på egen hånd. Hvem katta bryr seg om fremmedord og begreper som ikke er relatert til hverdagsspråket, rent bortsett fra spesielt interesserte? Ikke jeg, og heller ikke storsjefen. Når vi diskuterer dette over frokosten er vi skjønt enige om at dette er jåleri (selv om jeg må innrømme at jeg syns det er litt stas at han ofte må spørre sin kone når fremmedordene blir for vanskelige)!

«Språk er makt – jeg er ikke maktsjuk» er et ordtak jeg finner igjen i min lille notatbok fra ungdomstida, der jeg flittig noterte det jeg oppfattet som kult å ha på lager på den tiden. Som voksen har jeg skjønt at dette ikke gjelder alle. Dessverre er det mange maktsyke som bruker språket til å skape avstand til andre. Språket blir gjerne brukt til å skjule egen usikkerhet og for å fremstå som viktigere enn man gjerne er. Som leder og ansatt i offentlig sektor har jeg mange ganger hatt bruk for språket, og den makten min språkforståelse har gitt meg. Når det er sagt så er det interessant at dette har vært i situasjoner der andre bevisst har brukt språkets makt, gjerne på en demonstrerende og arrogant måte for å fremme sitt budskap og sin posisjon. I heftige diskusjoner og formelle brev, har jeg inntrykk av at det ofte er den som mestrer språket i overkant bedre enn den andre, som stikker av med «seieren».

Dette er høyst betenkelig med tanke på at man gjerne skal yte tjenester til mennesker som ofte (ikke alltid) har lavere utdanning enn oss. Mange har også slitt med nettopp forståelse av språk og kommunikasjon forøvrig. Ikke nødvendigvis fordi de ikke er like smarte som «oss andre» som har språket i vår makt, men fordi skolegang gjerne har konkurrert med et komplisert liv, med mange utfordringer å håndtere.

Jeg har tidligere skrevet noe om hvordan jeg tilegnet meg profesjonsspråket når jeg gikk på høyskolen, og hvordan jeg måtte avlæres (heldigvis) når jeg senere tok videreutdanning. Dessverre er det ikke alle offentlige instanser som har skjønt viktigheten av å fremme likeverdighet gjennom språket. Ikke så rent sjeldent må vi hjelpe til med å «oversette» brev til brukerne av tjenestene våre, og gjerne også det muntlige språket som brukes i større møter. Hvem har ikke lest et offentlig brev ti ganger uten å forstå hva som egentlig sto der, eller vært i møter og etterpå lurt på hva i all verden det var som egentlig ble sagt?

Så hvor er vi på vei? Jeg registrerer at ordet «kohort» er et begrep som journalister og politikere har trykket til sitt bryst. Det lyser i alle reportasjer som omhandler gjenåpning av barnehager, og det brukes flittig i de fleste kanaler, på riksdekkende TV og sosiale medier. Jeg syns dette blir for dumt! Jeg måtte spørre min søster som har arbeidet i barnhage i mange år, om dette var et kjent begrep for ansatte i barnehagen? Hun hadde aldri hørt ordet før hun kom på jobb nå i forbindelse med gjenåpning. Før korona delte de ungene opp i grupper.

Følte du deg dum når du leste ordet første gang og ikke skjønte betydningen? Ikke gjør det neste gang du møter maktsjuke formuleringer, for det er det det er. Dette er språkarroganse som ikke fremmer fellesskap og dugnadsånd, men som heller bidrar til ytterligere større forskjeller mellom makta og folket, «Kong Salomon og Jørgen Hattemaker», eller som vi sier i Trøndelag «det e forskjell på skit og pannjkak»! Språket brukt på denne måten bidrar til å understreke budskapet; «dette skjønner ikke du ,men det gjør vi!»

Sånn vil ikke jeg ha det i demokratiske Norge, hverken før eller etter korona…

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: