Og i din uro får du eie fred!

«Du snur ditt ansikt og må se tilbake ti tusen ganger. Skjer det om igjen. Du går allikevel i livets retning. Når du lar sorgen bli din følgesvenn. Din fot blir ledet over gåtens avgrunn. Og i din uro får du eie fred. «

Dette er inskripsjonen som står på minnetavlen over de 36 som omkom i Torghatten-ulykken i 1988, deriblant min kjære pappa

La meg eie sorgen

Jeg husker det som om det var i går. Den natta beskjeden kom, rev bokstavelig talt beina under meg. Selv var jeg et par måneder fra å fylle 17 år, og selv om livet ikke bare hadde vært solskinn frem til da, så var det som om en stor del av grunnmuren bare forsvant over natta. Norge hadde med et smell fått en luftfarts-katastrofe av de større. Meldingen fra NTB lød som følger:

«Widerøe-flyet, som styret fredag kveld, var ute av kurs og ca. 50 meter for lavt til å gå klar av Torghatten. Flyet traff toppen av en loddrett fjellvegg med en fart på over 300 km. i timen. Hele flykroppen ble knust i sammenstøtet med fjellet, og falt ned til foten av det ca. 50 meter høye stupet. De 36 menneskene om bord ble etter alt å dømme drept øyeblikkelig. Flyet skulle passere i en høyde av minst 500 meter på østsiden av den 258 meter høye Torghatten. Flyet traff fjellveggen på vestsiden av Torghatten i en høyde av ca. 250 meter

Med store nasjonale ulykker så følger det selvfølgelig med bred mediedekning og nasjonal sorg. Det er som om alle vil ha en bit av deg, og den sorgen som egentlig bare er din. Jeg husker dette var med på å forsterke det hele voldsomt. Hele livet var et stort vakuum der jeg opplevde å være utenfor meg selv. Jeg husker blomster, mennesker som kom hjem til oss, biler som kjørte sakte forbi huset for å se hvor en av de omkomne bodde, media som skrev personlige ting om min far uten å sjekke fakta, venner som ikke turde snakke til meg, hjelpere som sympatiserte og understreket hvor vondt dette var. Det var som å være i et levende mareritt. En hel nasjon rakte sine lange fangarmer mot deg, bare for å få en bit av det hele som en slags sensasjon som varte og rakk, og der fokus på sorgen og tapet kom i andre rekke. Sånn opplevde jeg som 16-17. åring å være en del av det hele. Det var som å drukne, uten at noen fanget det opp i alt bråket og støyen som fulgte.

For snart to år siden kom dokumentaren, som fortsatt er å se på NRK. Jeg ble skikkelig tatt på senga av å se filmen. 30 år etterpå, også skulle jeg reagere så sterkt? Jeg tror mange av inntrykkene sitter så godt fordi det hele var så voldsomt. Det ble liksom gnidd inn fra alle kanter. Jeg satt med en følelse av at hele landet syntes synd på meg og at alle visste hvem jeg var. I etterkant av ulykken tok det meg 10 år før jeg igjen leste aviser. Heldigvis var resultatet av mediedekningen med på å sette presseetikk på dagsorden den gangen.

Så hva med dagens presseetikk? Jeg mener den har reversert, og at vi igjen er der vi var den gangen. Hver gang jeg ser folk på tv som blir intervjuet etter en opplevd krise, så knyter det seg i meg. Vi liker å stupe inn i andres tragedier og dyrke smerten vi ser komme til syne. Enkelte journalister gjør det til sin oppgave å grave frem vonde følelser til ære for publikum. Vi gjødsler sympatien i oss. Dette virker mot sin hensikt og bidrar sterkt til at den det gjelder trykkes ned, samtidig som vi får dyrket vårt eget sentimentale ego!

Når min mor døde uventet for litt over to år siden, så var det ingen dramatisk hendelse med fullt nasjonalt fokus. Det var en personlig tragedie for oss i familien, og hennes nærmeste omgangskrets. Plutselig og uventet dødsfall er alltid en krise, nasjonal eller ikke. Denne gangen fikk vi eie sorgen!

Ingen grafset i livet hennes, ingen ukjente sensasjonslystne å skue utenfor huset, ingen sympatisører fra det offentlige. Dette betyr ikke at vi ikke opplevde at noen brydde seg. Forskjellen var at oppmerksomheten nå kom fra mennesker som kjente henne, som satte pris på henne og som med det, delte sorgen med oss.

Så hva vil jeg med dette innlegget? Jeg vet ikke. Datoen i dag setter meg alltid i en modus der jeg blir litt ettertenksom. I disse koronatider dør folk i en global pandemi. Vi blir rådet til å styre unna media for å unngå negative effekter av for stort fokus på det som skjer. Vi blir oppfordret til nasjonal dugnad og fellesskap der vi støtter og hjelper hverandre. Vi blir oppfordret til å bidra med det vi kan, når vi kan, og til å ta vare på hverandre. Vi sitter alle mer eller mindre i samme båten.

Mitt håp er at pandemien skal føre oss frem mot et varmere og mer ekte fellesskap, der vi dyrker verdien av det å være menneske på godt og vondt. Der vi anerkjenner at alle personlige tragedier er like store for den det gjelder. Der vi respekterer enkeltindivider som står sentralt i kriser som får nasjonal oppmerksomhet. Der vi henter frem empatien, støtter og heier på hverandre, der vi bare er, og stoler på den kraften som ligger i hver og en av oss. Der vi nærer oss på varme og fellesskap fra hverandre, der vi er mindre dømmende, mindre ego, mindre sensasjonslystne og mer nysgjerrige på hverandre i positiv forstand. Der etikken er sentral og vi stadig spør oss selv, hvem er jeg i forhold til deg, hva ønsker du av meg, hvem kan jeg være for deg. Kort og godt byr litt mer på ubetinget kjærlighet og oppriktig interesse for hverandre. At vi ser oss rundt og fanger opp de som er i ferd med å drukne. Litt mindre meg – litt mer oss!

Og i din uro får du eie fred… 🙏

06.05.1988❤️

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: