MC-miljøet asså

I dag når jeg satt i bilen på tur inn mot byen, så kom det en lang rekke brølende motorsykler opp i kjørefeltet ved siden av meg. Jeg fikk et stort, vondt, men dog godt trykk i brystet med det samme. Jeg visste hvilket ærend de var ute i og det fylte meg med respekt og andakt!

Den gjengen som passerte meg var hovedsaklig fra en av de gamle ærverdige Harley Davidson klubbene i Trondheim (etablert 1982). For mange en bråkete, støyende, lydforurensende og skummel gjeng som man ikke vet så mye om. For meg, selve symbolet på en kultur som fanget meg allerede som 15 åring. Fascinasjon for denne type motorsykler og det som den gangen for meg var et spennende miljø å komme inn i, har fulgt meg i store deler av livet.

Den gjengen som passerte i dag, hadde fulgt en av sine på sin siste reis. Det jeg og andre bilister var vitne til, var et gravfølge. Jeg kjente ikke vedkommende spesielt godt, men vi har slått av en prat over bardisken ved noen anledninger, så jeg visste hvem det gjaldt og hvilken dag det var i dag. Jeg kjente brystkassa ble trang og halsen tykk når kortesjen kom kjørende. Det hele blir så ærbødig. Er det noe dette miljøet kan så er det å hedre sine. Det er alltid overfylt i kirka. Folk kommer som de er, fra fjern og nær, i solidaritet og fellesskap. Det er et oppriktig ønske om å vise sin respekt og ære til den som har gått bort, til klubben og familien. De bråker som bare juling når de brummer inn på parkeringsplassen foran kirka, og dressen henger gjerne igjen i skapet hjemme. Fantastisk! Gjengen vet at det er sånn det skal være, det er sånn det er ønsket.

Etter å ha kjørt bak dette følget hele veien til de svingte av mot eget klubbhus, så fikk jeg en vanvittig trang til å sette på høy rockemusikk! Volumet kom automatisk på et nivå jeg sjelden orker nå i godt voksen alder. Trykket i brystet ble erstattet av trykket fra bassen. Mimringen tok over, og det var like før jeg tok meg i å lengte til et røykfylt mc-lokale med en kald pils, haugevis av fine folk der eneste agenda er skryting og lyging med masse humor, latter, respekt og kjærlighet til hverandre. Et miljø der jeg alltid har følt meg trygg og velkommen! Dette er kanskje overraskende for mange, da ryktet kan være litt ufortjent til tider.

Storsjefen fikk en sms av en bekjent her om dagen. Ei tøff og hyggelig dame han ble kjent med for noen få år siden. Hun hadde tidligere reagerte med litt redsel og frykt når hun møtte på folk fra mc-miljøet. I meldingen kunne hun fortelle at hun nå hadde passert en gjeng på tur ut med bråkete motorsykler nede ved festningen (aner hvem). Denne gangen hadde hun smilt litt for seg selv og tenkt: «dette er nok en fin gjeng, jeg kjenner en kjernekar av sorten…»

Fantastiske folk – jeg kjenner mange…

R.I.P

Publisert av Bestemor&Sjefen

En bestemors blogg om livets små og store spørsmål, gjerne diskutert med «sjefen» over kaffekoppen ved frokostbordet. Sjefen kan ta form i mitt alterego, i min mann, barn, barnebarn, en venn eller bikkja for den saks skyld... Det beste utgangspunktet jeg har for refleksjoner er meg selv. Jeg kommer derfor til å dele av mine erfaringer gjennom mine snart 50 år her på kloden, både private og profesjonelle. Dette gjør jeg utelukkende for å belyse temaer og spørsmål (om sjølve livet) som jeg antar også kan være av interesse for andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: