«Livets harde skole – LHS»

I dag var det nok en gang litt morsom harselering av begrepet «Livets harde skole» på facebook. Ingenting i veien med det. Jeg er en av de som ler godt av «vredens gnag» sin fremstilling av LHS. Jeg kjenner imidlertid mange som påberoper seg denne skolegangen, og som er både kloke og vise med mange fine perspektiver og masse kunnskap å bidra med. Deres definisjon av denne skolen er fravær av annen skolegang, og et tøft liv som har gitt mye erfaring og kompetanse som de fleste av oss er så heldige å få slippe. Så kan vi jo le litt av det da, at det er denne utdanningen som står på cvǹ…

Somliga går med trasiga skor

Vel dette begynner å bli etterspurt kompetanse. Vi søker stadig etter erfaringsmedarbeidere, nettopp fordi de har viktig kunnskap å bringe inn i våre tjenester. Cornelis Vreeswijk har en sang med tittel «somliga går med trasiga skor«, og det er nettopp de som vet hvor skoen trykker, som kan fortelle oss hva som kan bidra til god hjelp. Litt livserfaring er slettes ikke en dum erfaring å ha med seg, i alle de yrkesgruppene som opererer innenfor mitt fagfelt – rus/psykisk helsefeltet (burde vært et krav spør du meg, men det er det jo ingen som gjør, bortsett fra storsjefen som vet at jeg har svaret på alt). Som veileder av studenter opp gjennom årene, har jeg av og til stilt direkte spørsmål til om de noen gang har hatt skikkelig fylleangst om ikke annet? Bare for å få de til å hente opp en liten anelse av følelsen og forståelsen for hvordan det kan oppleves å leve med angst. Dette lærer du ikke gjennom pensum på skolen!

Så har vi da også «besserwisseren» som helt klart har stor tro på egen kompetanse, og som nok kunne søkt stillingen som rektor ved livets harde skole og trivdes kjempegodt med dette i sin overbevisning. Kriterier her er at du er faktaresistent, påståelig og impulsiv. Jeg har møtt mange av de også. Ikke alle skryter på seg «livets harde skole», men noen. Verst er det med de i denne kategorien som har sin skole gjennom all verdens tilgjengelige kilder via det store internettet eller «har sett det på TVn». Jo billigere propaganda, jo lettere ser det ut til å fange deres interesse. Denne gruppen har aldri hørt om kildekritikk, og er dermed kanskje de farligste å komme ut for. Sjelden en etterspurt kompetanse, men de det gjelder ser ikke ut til å ha fått med seg akkurat det, da de ser det som sin dedikerte oppgave å opplyse andre.

Så har du de som skal ha seg frabedt enhver tilknytning til LHS, som påberoper seg å ha både det ene og det andre fagbrevet, eller som har studiepoeng trykt langt oppover ryggraden. De finner alltid en anledning til å fremheve egen fremragende innsats i studietiden, og har all verdens kilder å vise til. De har ofret det meste i livet til fordel for hardt arbeid og slit for å oppnå gode resultater, ved en mye mer anerkjent skole enn LHS. De som ikke forstår at dette er meningen med livet er egentlig definert som udugelige unnasluntrere. Ingenting er interessant for denne gruppa, med mindre du kan vise til teoretiske og forskningsbaserte undersøkelser lagt til grunn for din kunnskap og dine meninger. Du verden det er trist når du møter de som på grunn av at det presser på i ryggraden, ser ut til å ha mistet gangsynet. Dette er den gjengen som bidrar til et økt skille mellom «oss og dem», eliten og almuen», «skiten og pannjkaka…»

Det jeg prøver å si noe om i dette innlegget er vel kort og godt at det «spielt keine rolle» hvilken skolegang du har på din cv! Det som er viktig er hvordan du bruker kunnskapen og kompetansen du har opparbeidet deg gjennom livet, formell eller uformell, skole eller livet forøvrig. At vi er åpen og nysgjerrig på hva «den andre» kan bidra med for at jeg kan utvide mine horisonter, og med det bli et enda bedre eksemplar av arten til det beste for fellesskapet. Det er det som betyr noe!

Du og jeg, ikke vi og dem❤

God helg fra bestemora, som har en lang og utfyllende cv men som stadig er like undrende over hvor mye det er å lære, og hvor lærdommen kommer fra🙏

MC-miljøet asså

I dag når jeg satt i bilen på tur inn mot byen, så kom det en lang rekke brølende motorsykler opp i kjørefeltet ved siden av meg. Jeg fikk et stort, vondt, men dog godt trykk i brystet med det samme. Jeg visste hvilket ærend de var ute i og det fylte meg med respekt og andakt!

Den gjengen som passerte meg var hovedsaklig fra en av de gamle ærverdige Harley Davidson klubbene i Trondheim (etablert 1982). For mange en bråkete, støyende, lydforurensende og skummel gjeng som man ikke vet så mye om. For meg, selve symbolet på en kultur som fanget meg allerede som 15 åring. Fascinasjon for denne type motorsykler og det som den gangen for meg var et spennende miljø å komme inn i, har fulgt meg i store deler av livet.

Den gjengen som passerte i dag, hadde fulgt en av sine på sin siste reis. Det jeg og andre bilister var vitne til, var et gravfølge. Jeg kjente ikke vedkommende spesielt godt, men vi har slått av en prat over bardisken ved noen anledninger, så jeg visste hvem det gjaldt og hvilken dag det var i dag. Jeg kjente brystkassa ble trang og halsen tykk når kortesjen kom kjørende. Det hele blir så ærbødig. Er det noe dette miljøet kan så er det å hedre sine. Det er alltid overfylt i kirka. Folk kommer som de er, fra fjern og nær, i solidaritet og fellesskap. Det er et oppriktig ønske om å vise sin respekt og ære til den som har gått bort, til klubben og familien. De bråker som bare juling når de brummer inn på parkeringsplassen foran kirka, og dressen henger gjerne igjen i skapet hjemme. Fantastisk! Gjengen vet at det er sånn det skal være, det er sånn det er ønsket.

Etter å ha kjørt bak dette følget hele veien til de svingte av mot eget klubbhus, så fikk jeg en vanvittig trang til å sette på høy rockemusikk! Volumet kom automatisk på et nivå jeg sjelden orker nå i godt voksen alder. Trykket i brystet ble erstattet av trykket fra bassen. Mimringen tok over, og det var like før jeg tok meg i å lengte til et røykfylt mc-lokale med en kald pils, haugevis av fine folk der eneste agenda er skryting og lyging med masse humor, latter, respekt og kjærlighet til hverandre. Et miljø der jeg alltid har følt meg trygg og velkommen! Dette er kanskje overraskende for mange, da ryktet kan være litt ufortjent til tider.

Storsjefen fikk en sms av en bekjent her om dagen. Ei tøff og hyggelig dame han ble kjent med for noen få år siden. Hun hadde tidligere reagerte med litt redsel og frykt når hun møtte på folk fra mc-miljøet. I meldingen kunne hun fortelle at hun nå hadde passert en gjeng på tur ut med bråkete motorsykler nede ved festningen (aner hvem). Denne gangen hadde hun smilt litt for seg selv og tenkt: «dette er nok en fin gjeng, jeg kjenner en kjernekar av sorten…»

Fantastiske folk – jeg kjenner mange…

R.I.P

Og i din uro får du eie fred!

«Du snur ditt ansikt og må se tilbake ti tusen ganger. Skjer det om igjen. Du går allikevel i livets retning. Når du lar sorgen bli din følgesvenn. Din fot blir ledet over gåtens avgrunn. Og i din uro får du eie fred. «

Dette er inskripsjonen som står på minnetavlen over de 36 som omkom i Torghatten-ulykken i 1988, deriblant min kjære pappa

La meg eie sorgen

Jeg husker det som om det var i går. Den natta beskjeden kom, rev bokstavelig talt beina under meg. Selv var jeg et par måneder fra å fylle 17 år, og selv om livet ikke bare hadde vært solskinn frem til da, så var det som om en stor del av grunnmuren bare forsvant over natta. Norge hadde med et smell fått en luftfarts-katastrofe av de større. Meldingen fra NTB lød som følger:

«Widerøe-flyet, som styret fredag kveld, var ute av kurs og ca. 50 meter for lavt til å gå klar av Torghatten. Flyet traff toppen av en loddrett fjellvegg med en fart på over 300 km. i timen. Hele flykroppen ble knust i sammenstøtet med fjellet, og falt ned til foten av det ca. 50 meter høye stupet. De 36 menneskene om bord ble etter alt å dømme drept øyeblikkelig. Flyet skulle passere i en høyde av minst 500 meter på østsiden av den 258 meter høye Torghatten. Flyet traff fjellveggen på vestsiden av Torghatten i en høyde av ca. 250 meter

Med store nasjonale ulykker så følger det selvfølgelig med bred mediedekning og nasjonal sorg. Det er som om alle vil ha en bit av deg, og den sorgen som egentlig bare er din. Jeg husker dette var med på å forsterke det hele voldsomt. Hele livet var et stort vakuum der jeg opplevde å være utenfor meg selv. Jeg husker blomster, mennesker som kom hjem til oss, biler som kjørte sakte forbi huset for å se hvor en av de omkomne bodde, media som skrev personlige ting om min far uten å sjekke fakta, venner som ikke turde snakke til meg, hjelpere som sympatiserte og understreket hvor vondt dette var. Det var som å være i et levende mareritt. En hel nasjon rakte sine lange fangarmer mot deg, bare for å få en bit av det hele som en slags sensasjon som varte og rakk, og der fokus på sorgen og tapet kom i andre rekke. Sånn opplevde jeg som 16-17. åring å være en del av det hele. Det var som å drukne, uten at noen fanget det opp i alt bråket og støyen som fulgte.

For snart to år siden kom dokumentaren, som fortsatt er å se på NRK. Jeg ble skikkelig tatt på senga av å se filmen. 30 år etterpå, også skulle jeg reagere så sterkt? Jeg tror mange av inntrykkene sitter så godt fordi det hele var så voldsomt. Det ble liksom gnidd inn fra alle kanter. Jeg satt med en følelse av at hele landet syntes synd på meg og at alle visste hvem jeg var. I etterkant av ulykken tok det meg 10 år før jeg igjen leste aviser. Heldigvis var resultatet av mediedekningen med på å sette presseetikk på dagsorden den gangen.

Så hva med dagens presseetikk? Jeg mener den har reversert, og at vi igjen er der vi var den gangen. Hver gang jeg ser folk på tv som blir intervjuet etter en opplevd krise, så knyter det seg i meg. Vi liker å stupe inn i andres tragedier og dyrke smerten vi ser komme til syne. Enkelte journalister gjør det til sin oppgave å grave frem vonde følelser til ære for publikum. Vi gjødsler sympatien i oss. Dette virker mot sin hensikt og bidrar sterkt til at den det gjelder trykkes ned, samtidig som vi får dyrket vårt eget sentimentale ego!

Når min mor døde uventet for litt over to år siden, så var det ingen dramatisk hendelse med fullt nasjonalt fokus. Det var en personlig tragedie for oss i familien, og hennes nærmeste omgangskrets. Plutselig og uventet dødsfall er alltid en krise, nasjonal eller ikke. Denne gangen fikk vi eie sorgen!

Ingen grafset i livet hennes, ingen ukjente sensasjonslystne å skue utenfor huset, ingen sympatisører fra det offentlige. Dette betyr ikke at vi ikke opplevde at noen brydde seg. Forskjellen var at oppmerksomheten nå kom fra mennesker som kjente henne, som satte pris på henne og som med det, delte sorgen med oss.

Så hva vil jeg med dette innlegget? Jeg vet ikke. Datoen i dag setter meg alltid i en modus der jeg blir litt ettertenksom. I disse koronatider dør folk i en global pandemi. Vi blir rådet til å styre unna media for å unngå negative effekter av for stort fokus på det som skjer. Vi blir oppfordret til nasjonal dugnad og fellesskap der vi støtter og hjelper hverandre. Vi blir oppfordret til å bidra med det vi kan, når vi kan, og til å ta vare på hverandre. Vi sitter alle mer eller mindre i samme båten.

Mitt håp er at pandemien skal føre oss frem mot et varmere og mer ekte fellesskap, der vi dyrker verdien av det å være menneske på godt og vondt. Der vi anerkjenner at alle personlige tragedier er like store for den det gjelder. Der vi respekterer enkeltindivider som står sentralt i kriser som får nasjonal oppmerksomhet. Der vi henter frem empatien, støtter og heier på hverandre, der vi bare er, og stoler på den kraften som ligger i hver og en av oss. Der vi nærer oss på varme og fellesskap fra hverandre, der vi er mindre dømmende, mindre ego, mindre sensasjonslystne og mer nysgjerrige på hverandre i positiv forstand. Der etikken er sentral og vi stadig spør oss selv, hvem er jeg i forhold til deg, hva ønsker du av meg, hvem kan jeg være for deg. Kort og godt byr litt mer på ubetinget kjærlighet og oppriktig interesse for hverandre. At vi ser oss rundt og fanger opp de som er i ferd med å drukne. Litt mindre meg – litt mer oss!

Og i din uro får du eie fred… 🙏

06.05.1988❤️

Det måtte en «kohort» til

Jeg ber ydmykt om unnskyldning til dere trofaste lesere for at dere ikke har hørt noe fra denne kanten på en stund. Det har vært nødvendig å legge seg selv på lading og isolere seg utover de pålagte smittetiltakene. Rett og slett nødvendig fordi kropp og sjel har hatt behov for fullstendig ro, uten kontakt med den store vide verden, og uten å gi noe særlig av seg selv rent bortsett fra til de aller nærmeste. Bestemora har ligget på lading. Batteriene er i ferd med å fylles, og med det kommer interessen for det som rører seg tilbake. Det måtte en «kohort» til, før engasjementet meldte seg.

Denne gjengen burde vel, som et smitteverntiltak, vært inndelt i minst tre kohorter, eller grupper om du vil…

Sjefen i dag er min språkmektige tremenning, forfatter og tidligere «Farmenkjendis» Tommy Rodahl. Jeg har fått lov til å gjengi dagens facebook-status fra han i sin helhet. Han setter ord på noe som jeg har irritert meg på de siste dagene, og denne statusen inspirerte meg til skrive et nytt blogginnlegg:

«Så er våre minste tilbake bak flettverksgjerdene i barnehagene sin igjen, og siden jeg ikke har barn i barnehagen og faktisk uten blygsel innrømmer at jeg ikke har kompetanse på dette – heller – så ikke la det bli en endeløs tråd med for og imot. Det er dere virkelig flinke nok til andre steder for tida. Det som imidlertid fasinerer meg er at oppkomlingene er inndelt i kohorter. Som kjent kommer ordet fra latin og var betegnelsen på den minste hæravdelingen i en romersk legion, så bare det lover jo godt for rekruteringa til infanteriet. Men jeg er aller mest glad for er at man holder seg til et rotnorsk ord som kohort og ikke drar inn fremmedord som for eksempel flokk, gjeng, gruppe, enhet eller, Gud forby, stamme. Tenk hvilken forvirring det kunne ha avstedkommet med begreper som ikke er godt kjente og innarbeidet. Det er så godt å vite, når man går til ro for natten, at vårt språk blir ivaretatt av byråkrater som over hode ikke er pretensiøse».

Bruken av språket og begreper på den måten vi nå ser i forbindelse med gjenåpning av barnehagene, opprører meg faktisk. Alle har vel fått med seg at ungene skal deles inn i kohorter? Synonymordboka ramser opp disse begrepene som synonym til kohort; artikkel, avdeling, avsnitt, bataljon, brigade, del, detasjement, divisjon, enhet, eskadre, eskadron, forband, hær, kompani, kontingent, manipel, patrulje, pelotong, pikett, regiment, rode, sveit, tropp, unit.

Så hvilke av disse begrepene passer best for en gruppe barn under skolepliktig alder?

Min kjennskap til «kohort» som begrep er relatert til metodikk innen forskning, en såkalt kohortstudie. Wikipedia beskriver flere områder begrepet har vært brukt, men de nevner ikke unger som skal deles inn i grupper på barnehagen! Kohort kan også kort forklares som et synonym for gruppe. Jeg skal ikke gå videre inn på dette, da spesielt interesserte kan google og lese seg opp på egen hånd. Hvem katta bryr seg om fremmedord og begreper som ikke er relatert til hverdagsspråket, rent bortsett fra spesielt interesserte? Ikke jeg, og heller ikke storsjefen. Når vi diskuterer dette over frokosten er vi skjønt enige om at dette er jåleri (selv om jeg må innrømme at jeg syns det er litt stas at han ofte må spørre sin kone når fremmedordene blir for vanskelige)!

«Språk er makt – jeg er ikke maktsjuk» er et ordtak jeg finner igjen i min lille notatbok fra ungdomstida, der jeg flittig noterte det jeg oppfattet som kult å ha på lager på den tiden. Som voksen har jeg skjønt at dette ikke gjelder alle. Dessverre er det mange maktsyke som bruker språket til å skape avstand til andre. Språket blir gjerne brukt til å skjule egen usikkerhet og for å fremstå som viktigere enn man gjerne er. Som leder og ansatt i offentlig sektor har jeg mange ganger hatt bruk for språket, og den makten min språkforståelse har gitt meg. Når det er sagt så er det interessant at dette har vært i situasjoner der andre bevisst har brukt språkets makt, gjerne på en demonstrerende og arrogant måte for å fremme sitt budskap og sin posisjon. I heftige diskusjoner og formelle brev, har jeg inntrykk av at det ofte er den som mestrer språket i overkant bedre enn den andre, som stikker av med «seieren».

Dette er høyst betenkelig med tanke på at man gjerne skal yte tjenester til mennesker som ofte (ikke alltid) har lavere utdanning enn oss. Mange har også slitt med nettopp forståelse av språk og kommunikasjon forøvrig. Ikke nødvendigvis fordi de ikke er like smarte som «oss andre» som har språket i vår makt, men fordi skolegang gjerne har konkurrert med et komplisert liv, med mange utfordringer å håndtere.

Jeg har tidligere skrevet noe om hvordan jeg tilegnet meg profesjonsspråket når jeg gikk på høyskolen, og hvordan jeg måtte avlæres (heldigvis) når jeg senere tok videreutdanning. Dessverre er det ikke alle offentlige instanser som har skjønt viktigheten av å fremme likeverdighet gjennom språket. Ikke så rent sjeldent må vi hjelpe til med å «oversette» brev til brukerne av tjenestene våre, og gjerne også det muntlige språket som brukes i større møter. Hvem har ikke lest et offentlig brev ti ganger uten å forstå hva som egentlig sto der, eller vært i møter og etterpå lurt på hva i all verden det var som egentlig ble sagt?

Så hvor er vi på vei? Jeg registrerer at ordet «kohort» er et begrep som journalister og politikere har trykket til sitt bryst. Det lyser i alle reportasjer som omhandler gjenåpning av barnehager, og det brukes flittig i de fleste kanaler, på riksdekkende TV og sosiale medier. Jeg syns dette blir for dumt! Jeg måtte spørre min søster som har arbeidet i barnhage i mange år, om dette var et kjent begrep for ansatte i barnehagen? Hun hadde aldri hørt ordet før hun kom på jobb nå i forbindelse med gjenåpning. Før korona delte de ungene opp i grupper.

Følte du deg dum når du leste ordet første gang og ikke skjønte betydningen? Ikke gjør det neste gang du møter maktsjuke formuleringer, for det er det det er. Dette er språkarroganse som ikke fremmer fellesskap og dugnadsånd, men som heller bidrar til ytterligere større forskjeller mellom makta og folket, «Kong Salomon og Jørgen Hattemaker», eller som vi sier i Trøndelag «det e forskjell på skit og pannjkak»! Språket brukt på denne måten bidrar til å understreke budskapet; «dette skjønner ikke du ,men det gjør vi!»

Sånn vil ikke jeg ha det i demokratiske Norge, hverken før eller etter korona…

Skaff deg en hobby – før det er for sent😂

Skaff deg en hobby. Dette var det en stemme som hvisket meg en dag. Jeg hadde oppdaget at litt for mange timer hadde gått med foran skjermen. Skrivingen er jo i og for seg en hobby for meg, men dette er jo også en skjermaktivitet. Så hva da? Håndarbeide har jeg store sperrer imot. Jeg beundrer de som er så flinke at dette blir en lystbetont og produktiv hobby. Jeg for min del hadde en kortvarig strikke-karriere da jeg som ungdom skulle strikke meg en genser. I løpet av halvannet år hadde jeg en vest…

Hva med Puzzlespill

Jeg har vurdert tegning og maling. Dette var noe jeg syntes var morsomt den gangen jeg for en god del år siden gikk videregående på linjen, tegning, form og farge. Det stoppet der. Jeg har alltid hatt en sterk indre kritiker på dette området, uvisst av hvilken grunn. Det kan vel ha en sammenheng med at det ikke alltid var oppmuntrende tilbakemeldinger og heiarop fra alle der hjemme. Det hendte like gjerne at det var kritikk og nedlatende kommentarer på det man stolt ville vise frem. Lesing og skriving derimot var min greie. Bøker var en egen verden å flykte inn i når hverdagen var uforutsigbar. Jeg var en flittig gjest på biblioteket.

Lesing har alltid vært en aktivitet jeg prøver å få mest mulig tid til. Først skjønnlitteratur og senere faglitteratur, har vært viktig for meg. Dessverre så har helseutfordringene de siste månedene også vært fulgt av dårligere konsentrasjon, og dermed blir ikke lesing særlig lystbetont. Når man har lest samme side tre-fire ganger og fremdeles ikke fått med seg innholdet, og det selv om boken er bra, da er det bare å finne på noe annet.

Dermed dro jeg med friskt mot til bokhandelen. Ikke for å kjøpe meg bøker (har mange i bokhylla som skal leses når konsentrasjonen igjen er på topp), men for å kjøpe puzzlespill. Det er en hobby som jeg vet jeg kanskje kan like. Aldri vært stor på dette, men har prøvd meg. Å legge puzzlespill gir ro underveis, og tilfredsstillelse når resultatet tar form. Jeg fant imidlertid fort ut at dette er en populær hobby i disse virustider. Nesten ikke å oppdrive, hverken på nett eller hos den lokale bokhandelen. En snartur på jobb i dag førte hell med seg da jeg benyttet anledningen til å stikke innom flere bokhandlere på veien. I ARK-butikk nummer fire lyktes jeg!

Ikke visste jeg at det også var hobbyhamstring blant folk, men burde ha skjønt det…

Dagens tips: Skaff deg en hobby – før det er for sent…😂

Det går jo ikke…

Det går jo ikke, innrømmet storsjefen over frokostbordet i dag. Jeg spurte hvordan det var for han å være så isolert, han som i utgangspunktet er en utpreget sosial type? For min del er det overhodet ikke noe problem. Jeg trives godt i eget selskap og kan til tider være nokså usosial av meg. Nå er dette plutselig å foretrekke, og det kan jeg godt tåle en lang, lang stund. Det er verre for storsjefen…

Storsjefen – lett desperat i blikket!

«Så hvilket tegn skal jeg se etter da, før jeg evakuerer til skogs,» spør jeg. «Når jeg begynner å kjefte på radioen, som jeg allerede har en tendens til å gjøre,» var svaret. Det gjør han nemlig, men enn så lenge har jeg makt til å ta han ned når volumet stiger.

Men, «vi står han av» som de sier oppe i nord. Vi er nok ikke de mest utsatte i så måte. Leste om en ung dame som hadde isolert seg sammen med sin morfar på godt over 90 år. Sånt står det respekt av! Det er mange sosialt isolerte i våre sårbare grupper for tiden. Jeg har tenkt på dette i det siste. Gått litt i meg selv. Hva kan jeg gjøre? Jeg som egentlig er fornøyd med å ha bare mine nærmeste å forholde meg til i denne perioden. Skal jeg bare prise meg lykkelig over dette og leve mitt liv, eller skal jeg ta den lille stemmen i meg på alvor? Den som sier at jeg skal ta meg tid til å ringe minst tre på telfonlisten min, som jeg vet er isolert på en mer utsatt og kritisk måte?

Etter at Erna i går kom med en tydelig beskjed på at dette kommer til å vare, så har jeg bestemt meg. Jeg har ikke så mye mulighet til å bidra der ute akkurat nå, selv om jeg er å anse som kritisk personell. Dette er noe jeg har kjent en del på i det siste, men jeg har kommet frem til at jeg fortsatt må prioritere å ta vare på helsa, og på mine nærmeste. Men, å ta en telefon eller tre, det må da være det minste jeg kan bidra med. Jeg har bare et problem. Telefonen min fungerer ikke som den skal. Plutselig er det ingen lyd i den når jeg ringer, eller noen ringer meg. Jeg utsetter til stadighet å få levert den inn. Dette må jeg få gjort noe med i morgen den dag!

Da er planen i boks! Det hjalp å få skrevet det ned, så nå er det ingen vei utenom!

  1. Storsjefen får fortsette å kjefte på radioen til han bli blå. Jeg sender HAN til skogs om det blir påkrevd.
  2. Telefonen leveres til reparasjon i morgen. Regner med jeg får lånetelefon!
  3. Før uka er omme har jeg ringt tre personer på kontaktlisten min, som jeg vet er mer isolert enn meg selv.
  4. Dette fortsetter jeg med ukentlig inntil vi alle får en mer normalisert tilværelse, og da skal jeg jaggu stikke innom og ta en kaffe med mine tre telefonvenner!

Kommer du til å gjøre det samme? Vi vet at en koronasmittet smitter i snitt tre personer om vi ikke følger anbefalingene. Vi har alle sett «the spin off» som har florert på fb i det siste?! Kan vi ikke heller da smitte tre hver med oppmerksomhet og omtanke? Det er ikke det samme å ta kontakt med et ringetilbud som er opprettet av det offentlige, som det er å få en telefon fra en bekjent/ venn som bryr seg på bakgrunn av at dere kjenner hverandre. Jeg kommer også til å oppfordre mine tre utvalgte, til å ta mot til seg å ringe tre av sine bekjente på sin kontaktliste, som de tror vil sette ekstra pris på en telefonsamtale.

Tar du utfordringen? Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet om du blir med meg på ringedugnad. Kanskje fikk du en positiv opplevelse ut av dette selv også, og som du gjerne vil dele med flere i etterkant? Send meg gjerne en pm, eller legg igjen en kommentar etter at du har tatt oppdraget. Da kan vi sammen lage en oppsummering av positive erfaringer som kanskje kan inspirere enda flere…

Dette burde gå – la oss prøve!

På vei mot et bedre alternativ?

Det er egentlig ikke så aller verst å sitte her oppe i skogkanten og mer eller mindre være tilskuer til alt som skjer der ute i den store verden. Jeg velger å fokusere på det jeg kan påvirke, og til å benytte anledningen til å endre på mine vaner i en mer positiv og bærekraftig retning.

Det finnes ingenting bedre! Sola, naturen, tiden og livet🙏

Jeg har jo vært sykemeldt en tid, og er det fortsatt. Siden jeg ble sykemeldt for noen måneder siden så har det gått smått fremover med helsa. Når behandlingen, som jo har hatt effekt blir satt på pause, så tenkte jeg først at dette ikke er bra. Nå stopper det opp, og i verste fall blir det tilbake til start. Den gang ei. Det er akkurat som om verdenssituasjonen har fått meg på bedre tanker når det gjelder hverdagslivet, og egeninnsats på flere områder. En positiv bieffekt av dette er forhåpentligvis bedre helse!

I og med at storsjefen har hjemmekontor så må vi passe på å få inn gode rutiner på pauser og måltider. Dagen starter med en god frokost der vi tar oss tid til å drikke kaffen og prate litt om status for hjemmet, landet og verden forøvrig. Det er lagt til rette for en sunn frokost som nytes i ro og mak. Dagens hovedmåltid middagen, planlegges for flere dager, og er dermed også til tider sunnere og mer regelmessig enn den ellers er i en hektisk hverdag.

Ved å planlegge måltidene, gjerne for en uke av gangen så fylles kjøleskapet opp deretter. Det er ikke aktuelt å dra på butikken minst en gang om dagen lengre, så når det nå fylles opp med dagligvarer ukentlig så blir det automatisk mye sunnere alternativer. Rett og slett mindre tomme kalorier. Det beste er vel også at dette merkes på matbudsjettet i positiv forstand, når det ikke lenger er rom for impulskjøp på tom mage. Vi kaster også mindre mat når det planlegges bedre.

Et av fjorårets små kunstverk

For å holde en noe redusert kropp i gang, så er det påkrevd med en daglig tur ut i det fri. Når det først skulle bli en pandemi, så er jeg glad for at denne kom nesten parallelt med våren. For hver dag som går så blir det lysere, naturen våkner til liv og sola begynner å varme. Jeg har observert hakkespetten som ivrig hakker i vei, uten at jeg helt har skjønt hva han driver med. Jeg har observert store flokker med svaner, hjorten som finner mat under den morkne snøen, hestehoven som bryter seg frem, og sola som varmer så vi kan høre snøen smelter. Jeg tar meg tid til å oppdage dette hver eneste dag når jeg er ute. Å ta inn lufta, tiden og livet. Dette er balsam for kropp og sjel, og den beste meditasjon.

Min kropp har det siste halve året vært avhengig av fysioterapi og yoga for å komme tilbake til et smidigere liv, med minimalt av smerter og ubehag. Fysioterapeuten min har stengt, og yogaen er satt på vent. Dette har tvunget meg til å ta et enda større ansvar for egen helse. Det har bidratt til at jeg for alvor har oppdaget onlineyoga som kan gjøres på stuegulvet. Dette er også et billigere alternativ da det ligger tilgjengelig hver eneste dag, uten at prisen økes om jeg bruker det en gang i uka, eller syv. Tidligere har jeg ikke hatt nok disiplin til å gjennomføre. Nå har jeg erfart at dersom jeg skal komme ut av senga på morgenen, så er dette absolutt nødvendig! Nå er det yoga minst tre ganger pr uke, og resultatet er at jeg gradvis finner tilbake til min egen kropp.

Så er det familieforhold da. Mange spår en skilsmisseboom etter karantene og isolasjon, hjemmekontor, stengte skoler og lite sosial omgang med andre. Jeg forstår at livet kan bli intenst i denne perioden for de som er midt inne i småbarnstiden. Her hos oss er det mer som at vi øver oss til pensjonisttilværelsen. Vi finner gode rutiner sammen og hver for oss. Vi har faste møtepunkter over måltidene og tar gjerne den daglige turen ute i det fri sammen. Ut over dette dyrker vi egne interesser og respekterer at den andre holder på med sitt. Dette kommer ikke av seg selv, men er noe vi stadig evaluerer mer eller mindre bevisst. Når storsjefen er litt kortere i tonen og til tider litt småamper, så velger jeg å tenke at det går over. Han har bare litt «koronaklaus». Litt småbiting blir det, men ikke mer enn at vi får reflektert over livet og hva som egentlig er viktig. Størst av alt er kjærligheten.

Sist men ikke minst er jeg evig takknemlig for at «Den vakre rosen» er på det stadiet hun er, og at pandemien ikke inntraff på en tid der dette hadde påvirket behandlingen vesentlig i negativ forstand. Det betyr at vi kan bruke denne tiden til å fokusere på her og nå, bygge oss opp dag for dag for å stå rustet og klare til å møte verden som den måtte komme, etter koronapandemien.

Jeg er i ferd med å få sansen for et langsommere liv. Selvfølgelig i begrenset forstand. Jeg ser jo frem til å komme i arbeid igjen, og bidra med mitt. Jeg har fremdeles mye ugjort her. Det jeg uavhengig av dette kan ta med meg videre, er å stoppe opp og nyte tiden. Å planlegge handling for å slippe impulskjøp vil automatisk forbedre kosthold og økonomi, og i tillegg være tidsbesparende. Aktivitet vil jeg utføre når og hvor det måtte passe meg uten å være avhengig av andre, og av klokka. Hver dag prøver jeg å fokusere på det positive jeg kan finne i livet og dagen. Uansett hvor mye det blåser, så finner jeg alltid noe! At jeg nå tvinges til selvdisiplin for å opprettholde fremgang med helsa er en gave for å få etablert gode rutiner. Denne kroppen skal opp å virke igjen!

Jeg velger å tenke at jeg stadig er på vei mot et bedre alternativ. På veien stopper jeg opp og nyter de små gledene i livet.

Fuglene synger og verden består – det kommer alltid en ny vår!

Det er opp til deg, Harry!

Verden er inne i en spennende tid. Det florerer mange dystre spådommer, der vi kan samles om frykt og redsel for hvordan livet vil arte seg. Vi snakker om en verden før og etter korona. At mye blir annerledes er det vel ingen tvil om.

Bildet er ikke fra 70-tallet, men viser noe som er en økende aktivitet blant norske familier i Mars 2020.

Sjefen i dag må bli sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen. Han har i sin kronikk «Når støvet har lagt seg», satt fokus på at de endringene som tvinger seg frem, ikke nødvendigvis gir grobunn for en mer negativ utvikling, men at det er opp til hver og en av oss hvilket fokus vi har fremover.

Det som blir spennende å se, er hvordan vi vil endre de globale strukturene? Kan krisen være med på at vi ser verdien av å sikre at vi er i stand til å klare oss mer på egen hånd? Kan vi for eksempel få en ny vår for det Norske landbruket? Mer kortreist mat og bærekraftig produksjon? Kan pandemien bidra positivt til klimakrisen ved at vi holder oss mer i ro hjemme, og at vi i fremtiden ikke gjør oss så avhengige av internasjonalt samarbeid på absolutt alt?

Det er heller ingen tvil om at vi må ta et oppgjør med vårt eget forbruk, og den mangeårige kjøpefesten vi har vært inne i. Økonomien vår er hardt rammet av den krisen vi står i, noe som vil få alvorlige konsekvenser for mange. Vi må stramme inn der vi kan. Det er ikke sikkert det er den nye genseren fra H&M som er den viktigste lykken i hverdagen. Det er ikke sikkert det er det beste for våre barn og barnebarn at vi har lagt til rette for det kjøpepresset vi har hatt til nå. Kanskje kan krisen føre til mer bærekraftig produksjon her også? Verden tvinges til å tenke nytt, og det er kanskje på tide dersom vi skal berge kloden vår for kommende generasjoner.

Kan den fasen vi er inne i nå minne oss på hvor viktige vi er for hverandre? Hvor viktig familie er, og aktiviteter som vi gjør i fellesskap. Det er en fryd å se på facebook hvordan folk koser seg ute i naturen sammen med familien. Vi har god tid til å kjede oss. Resultatet av dette ser ut til å være at vi får en renessanse for familieaktiviteter, enten det er ute eller inne over et brettspill. Matlaging, inkludert baking, har også tatt seg opp til glede for store og små.

På det store internettet florerer det av positive innslag og kreative underholdningsbidrag fra både private, kunstnere og ulike offentlige instanser. Jeg har en følelse av at de nære ting har fått en annen betydning, og at vi lever mer her og nå. Vi er til stede i tiden og med hverandre uten å stresse. Dette er gode kvaliteter og helseforebyggende på sikt. Jeg er ikke i tvil om at et liv der vi lever mer i takt med tiden, naturen og fellesskapet vil ha en positiv effekt på den psykiske helsa vår.

Selv om jeg vet at det er bekymringsfulle tider for sårbare grupper, som er overlatt mer til seg selv akkurat nå, så registrer jeg også at vi tenker mer på hvordan vi kan inkludere alle. Vi blir mer kreative også her. I tillegg kan det at vi får mer positiv aktivitet og mindre stress blant den generelle befolkningen, kanskje bidra til at vi frigjør mer ressurser (både menneskelige og økonomiske) til å sette inn hjelp og tiltak der det virkelig trengs?

Så er det jo heller ikke til å unngå at vi ser en del dommedagsprofetier. Som Hylland Eriksen sier så kan denne typen kriser også føre til mistenksomhet, tilbaketrekning, rasisme og nasjonalisme. Dette må vi ikke glemme, og et hvert forsøk på å fyre opp om denne fryktmentaliteten må vi kvele ved rota. Med den norske folkesjela, som har en iboende mentalitet om at vi stiller opp for hverandre når det trengs, så har vi en stor mulighet til å påvirke dette i riktig retning.

Det kommer til å bli nok polarisering ute i verden. Vi har sett skumle tendenser i flere land den siste tiden. Denne krisen kan nok bli brukt for det den er verdt, også for disse grupperingene. Det er mange som ikke har vårt utgangspunkt og våre muligheter til å dra sammen i riktig retning. Selv om jeg ofte har vært frustrert over våre politiske partier og det jeg har opplevd som en svak opposisjon, så setter jeg nå pris på at vi har myndigheter som ikke står lengre fra hverandre enn at de går sammen når det virkelig gjelder.

Hylland Eriksen avslutter sin kronikk ved å vise til Humlesnurr sitt svar til Harry Potter når han lurer på om han er god eller ond, ettersom han har noe fra Voldemort i seg: » Det er opp til deg Harry».

Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det er noe eller noen som har sett seg nødt til å hjelpe denne kloden på riktig vei (og da tenker jeg ikke dette er en konspirasjon i regi av Greta Tunberg). Kanskje er det naturen som bidrar med å gi oss en dytt i riktig retning? Vi har jo ikke akkurat vist handlekraft og villighet til å gi fra oss noe av godene vi har hatt til nå, til tross for at vi vet at vår vestlige levemåte ikke er bærekraftig over tid. Nå har vi kanskje en sjanse til å gjøre de nødvendige endringene raskere, selv om det kan bli smertefullt på veien. Hvordan vi velger å bruke denne situasjonen til endring, vekst og utvikling, er noe hver og en av oss kan bidra til å påvirke.

Det er opp til deg, Harry…

Varm om hjertet, rørt og ydmyk💞

I dag er jeg i det ydmyke hjørnet. Jeg kjenner på hvor heldig jeg er her jeg sitter i stua mi, frisk, varm, god og mett. Hva mer kan en bestemor ønske seg. Livet er slett ikke bekymringsfritt men det betyr ikke at vi ikke kan være takknemlige for det vi har.

Ta vare på hverandre❤

Vi som er født her oppe på toppen av kransekaka i etterkrigstid, er heldig som i det hele tatt har dette utgangspunktet. Vi skal ikke ta det for gitt. Jeg leste et innlegg på fb i dag, der en dame med en mor født i 1936, skrev om hvordan hennes mor opplevde koronakrisen. Hun følte seg trygg, hadde mat på bordet og ble tatt godt vare på av personalet på helse- og velferdssenteret hun bodde på. Hun mente det ikke var bra det som skjer, men at det var lite hun kunne gjøre med det. Hun hadde derimot minner fra et land i krig. Jeg sier ikke mer.

Jeg blir ydmyk av å lese lange innlegg fra hjertegode mennesker som ikke glemmer resten av verden og Europa. Da tenker jeg spesielt på Hellas og Moria. Alle frivillige som bistår og som står på for å vise verden alvoret. Jeg heier på politikere som løfter denne saken gang på gang, og som ikke gir seg.

Jeg er stolt av å være en del av et rusfelt som står sammen og kjemper for en sårbar gruppes rettigheter og beskyttelse. En spesiell takk til bruker- og pårørende organisasjoner som minner oss på hvor viktig dette arbeidet er, og hvor sårbart og bekymringsfull situasjonen er for våre rusavhengige. Mange av mine kolleger går på jobb og sprer varme både i gatene og i boliger. Til tross for store endringer i den daglige driften så bidrar de så godt de kan.

Jeg blir også ydmyk av den generelle dugnadsånden vi ser her i landet. Varmen som brer om seg. Omtanken som ligger i små og store handlinger. Trærne utenfor St.Olavs hospital her i Trondheim blir dekorert med hjerter. Disse er strikket av LHL – landsforeningen for hjerte- og lungesykes lokalavdeling Trondheim syd. De ønsker å hedre ansatte for den jobben de gjør, og for at de gir håp og trygghet til befolkningen.

Helsepersonell som ikke jobber i helse melder seg til tjeneste i hopetall. Butikkansatte møter på jobb for å sørge for at vi fremdeles har mat på bordet. Transportnæringen som bidrar til frakt av varer og som opprettholder kollektivtransporten. Sparebank1 som går ut og melder om at de innvilger kreditt for permitterte som må vente på dagpenger. Studenter og andre som tilbyr seg å bistå med handling med mer. Alle som stiller seg til disposisjon for å gjøre det beste ut av en merkelig tid.

Det er mye bra i en ellers tung tid. Det er nok til å bli varm om hjertet, rørt og ydmyk. Det er så innmari lett å stupe inn i bekymringene og kritisere det vi ikke får til. Det er enklere å gi seg over til bekymringene og frykten for fremtiden. Uansett om vi må gjøre store endringer i vår hverdag det kommende året, så er jeg sikker på at vi greier å komme ut av det, helskinnet og kanskje mer samlet som nasjon og samfunn. Vi må bare fortsette å høre på Kongen: «sammen skal vi klare å komme oss igjennom det som ligger foran oss», og på statsministeren: «dette er ikke tiden for jeg, men for vi».

Jeg har trua…🙏

Avlys påska!🐥

Paradis!

I dag fikk jeg en snap av vår nærmeste nabo der ute i paradis. Det vil si hytteparadis. Han hadde filmet det vakre været. Sjøen som glitret i sola og det magiske landskapet som er der ute. Ganske frekt å sende det til meg i disse «hytteforbudstider». Han er forøvrig tilgitt, da jeg vet det var i beste mening, og ikke for å hovere over vår status som «hyttefolk som ikke får bruke hytta si». Selv er han en heldig fastboende.

Tradisjonspåske som vi vil ha den🐣

Jeg er helt på det rene med at påsken kommer hvert år, og at hytta består. Uavhengig av dette fikk jeg en liten sorgfølelse akkurat med det samme. Jeg kjente at jeg ikke har lyst til å være med på dette «koronaopplegget» lengre. Jeg vil ha tilbake hytta mi, og påskelivet ved sjøen. Etter en lang og til tider mørk periode (som jeg tidligere har skrevet litt om i «Den mørke tia») er dette en tid jeg virkelig har sett frem til. Påska er om kun to små uker. Jeg liker ikke dette! Er det lov å si det?

Jeg synes jeg ser for meg at det hagler over meg i kommentarfeltene. Hvor egoistisk jeg er som i det hele tatt kan tenke på at jeg blir fratatt påska på hytta, når folk verden over faktisk må bøte med livet på grunn av dette viruset vi alle kjemper mot. Fy og skam! Ja jeg vet dette, men blir samtidig litt trassig.

Nå bruker jeg meg selv i et ganske vanlig og hverdagslig dilemma som vi alle står i, og som jeg regner med flere kan kjenne seg igjen i! Selvfølgelig skal jeg greie å kose meg hjemme i påska. Det er ikke noe stort offer, men uansett en bitteliten sorg. I en tid der mange er redde for jobbene sine, for sykdom og for sine kjære som er i risikogruppe så er dette banalt. Jeg skjønner det. Allikevel er dette normale følelser som vi også må romme.

Vi er alle forskjellig og har ulike referanser på hvordan vi håndterer denne krisen, hva som opptar oss og hva som påvirker oss. Her må vi være rause med hverandre. Vi må anerkjenne følelsene våre, og tillate at de er der. Det som er viktig er at følelsene ikke får styre oss. Når følelsene får styre er det lett å overse fornuften. Fornuft er noe vi absolutt trenger nå. Trass og vrangskap fordi vi blir pålagt begrensninger i livet for en kort periode, har ingen plass i vårt siviliserte samfunn. Vi tar en for laget, og setter egne behov på vent. Sånn er det bare!

Jeg kommer til å ha et lite håp om at vi i løpet av de neste par ukene ser en effekt av de tiltakene vi har satt inn, og at vi har greid å begrense smittespredningen på en slik måte at vi igjen kan føle en større frihet. For å være ærlig så har jeg mine tvil. Jeg legger derfor en plan B for påsken i år. Den ser slik ut.

Påsken blir mest sannsynlig hjemme. I god tid før den kommer har jeg sortert følelsene mine, og akseptert at sånn blir det. Det gir oss en anledning til å få gjort en del praktiske ting med hus og hjem som vanligvis står på vent. Det blir rom for rydding av boder og garage (regner med storsjefen leser innlegget), og det blir en øl i solveggen mellom slagene. Selv om det antageligvis blir mindre sosial kontakt med venner og familie, så vet jeg at vi kommer til å kose oss med god mat og i trivelig selskap med hverandre. En evne vi fremdeles har, etter 25 år med ulike opp og nedturer, så det skal vel gå denne gangen også!

Jeg gleder meg forøvrig til påsken 2021 – da skal jeg på hytta🐤🐤🐤!