Økonomiske bekymringer jeg? Nei🙃

Jeg er en av de heldige som for tiden kan senke skuldrene og vite at lønna kommer til å gå inn på konto neste måned også. Det gjelder heller ikke bare meg, men også storsjefen. Vi er offentlig ansatt begge to. Da er det vel bare å lene seg tilbake, og lukke øynene mens vi venter på at det hele er over, eller…

Glad og ubekymret – ingen sorte skyer på den økonomiske himmelen vår, eller…

Det er jo ikke så enkelt. Hele den norske økonomien kan få dype sår og kraftige arr etter en sånn stor, internasjonal krise som vi nå er inne i. Også her trengs det antageligvis en stor dugnad i ettertid. På facebook er det allerede igangsatt tiltak rettet mot underholdningsbransjen. Artister og kunstnere oppfordres til å gi en virtuell forestilling, og vi som ønsker litt kultur inn i stua kan vippse noen kroner. Vinn vinn for begge parter i en ellers kjedelig karantenetid, uten den helst store sosiale kontakten.

I tillegg til å bidra på denne måten, så håper jeg at vi alle nå tenker på helheten og ikke bare på oss selv. La vær å sette medlemskap på treningssenteret og andre aktivitetstilbud vi deltar på, på pause. Om du har vært støttemedlem til nå, så fortsett med det litt til, så fremt du har anledning til dette. Ikke krev refusjon på tapte konsertbilletter, men be om at dette kommer både arrangører og artister til gode, på en slik måte at de kan fortsette å glede oss også i tiden som kommer etter krisen.

Mange har sitt inntektsgrunnlag knyttet til næringslivet, både som ansatt og som selvstendig. NHO skriver dette i et innlegg på sine sider i går; «For bedriftene i flere bransjer er situasjonen prekær, blant annet innen reiseliv, luftfart, transport og tjenestenæringene. Hvis noen skulle være i tvil: dette handler om hvorvidt disse bedriftene vil eksistere på den andre siden av krisen, sier Almlid»

Jeg håper at dugnadsånden varer og rekker også når krisen har lagt seg. Det kan være snakk om å bygge landet på nytt. Allerede nå bør vi ta en runde med oss selv, og tenke over om vi virkelig har behov for å opprettholde dagens standard, eller om vi kan begrense oss og heller avse litt mer til fellesskapet. Kanskje kan vi kickstarte med å ha en ekstra TV-aksjon, der målet er en innsamling som får arbeidsplasser på fote igjen? Eller samle inn penger for at familier som har blitt økonomisk hardt rammet får dekt sitt inntektstap, slik at de berger hus og hjem? Selvfølgelig er dette også myndighetenes ansvar (de er jo også oss), men det skader ikke om vi alle er forberedt på å bidra litt ekstra, for å tette hullene som vi vet kommer til å være der.

Jeg sitter også her og er veldig bekymret for de svakeste gruppene i samfunnet. Jeg har mitt hjerte i rus/ psykisk helsefeltet. Jeg kjenner hvor trist det gjør meg at mange nå mister tilgang til livsviktige lavterskeltilbud, og med det også inntektsgrunnlaget. En rusavhengig som finansierer sin hverdag med å selge gatemagasiner, er nå i verste fall tvunget over på kriminell aktivitet. Så kan vi jo i vårt stille sinn lure litt på hva dette vil bety for smittebegrensning? Tilgang på rusmidler går ned, uten at behovet er mindre enn det det var for en uke siden. Pris og etterspørsel henger sammen, og vi kan derfor ane hvordan dette slår ut i et marked hvor tilgangen nå er vesentlig begrenset, mens etterspørsel kanskje til og med har økt. Det er ikke vanskelig å forstå hvor desperat denne situasjonen kan oppleves. Det kan for mange handle om liv og død, i en helt annen betydning enn for de fleste andre av oss. Bekymring for smitte og smittespredning, vil nok ikke være det hensynet som nødvendigvis styrer atferden hos enkelte.

Her håper jeg helseforetakene kjenner sin besøkelsestid og legger alle moralske aspekter til side. I dette ligger at de som har behov for medisiner må få dette gratis, og uten at det styres av store byråkratisk og tungvinte systemer, og uten at dette legger beslag på unødvendige helseressurser. Disse menneskene har, i likhet med oss andre, også rett på strakstiltak som bidrar til mindre smittespredning og skjerming for den enkelte.

Bruker og pårørendeorganisasjoner på rusfeltet har gode forslag for denne målgruppen presentert i et åpent brev til Bent Høie. Dette kan du lese her!

I tillegg vet vi også at ernæring forebygger overdoser og styrker immunforsvar. Flere av de stedene som til vanlig sørger for at mange får livsnødvendig tilførsel av mat, har nå stengt. Det er ikke mangel på vilje og engasjement, men gjøres av hensyn til smittevern og pålegg fra myndighetene. For en rusavhengig med liten eller ingen inntekt så prioriteres det ikke å kjøpe mat. Dette er noe vi vet og som vi må ta høyde for i den hjelpen som gis.

Jeg leste nylig om en planlagt matfestival i byen, der det var food-trucks som var tingen. Hva med å låne ut disse vognene dere som har en slik, og la våre gode hjelpere benytte disse til matutlevering, og drikkestasjoner? Dersom vi sprer disse utover, så vil det bli en naturlig avstand mellom ansamling av mennesker, hjelpere og mottakere. Ved å legge til rette for servering ute så slipper vi i tillegg at mange mennesker oppholder seg i samme rom. Vi får dekt ernæringsbehovet til en sårbar gruppe, styrket immunforsvaret og forebygget smittespredning.

Viktige aktører på lavterskelnivå er blant annet Kirkens bymisjon og Frelsesarmeèn, med flere. Vi har i tillegg mange lokale frivillige organisasjoner med store hjerter og stort engasjement, men ofte med en slunken konto. Jeg vil derfor oppfordre alle til å gi et lite ekstra bidrag i koppen, i den fasen vi er inne i nå. Et samfunn bør måles på hvordan vi tar vare på våre svakeste, spesielt i krisesituasjoner.

Nei, jeg er for tiden ikke bekymret for min egen økonomi, men dette hindrer meg ikke i å være sterkt bekymret for fremtiden, for fellesskapet, og for enkelte andre som er mer utsatt enn meg selv…

🙏🌎🙏

Vi dro på hytta😱

Vanligvis blir jeg rastløs dersom det går mer enn tre uker før jeg kommer meg på hytta. Egentlig så er det der jeg føler meg hjemme, og det er der jeg har etablert sjela mi. På grunn av andre og viktige prioriteringer, så har jeg ikke vært der på tre måneder! Ikke før nå på torsdag, endelig! Vi, storsjefen og jeg, dro utover tidlig torsdag formiddag. Til vårt forsvar så var dette før Erna kom med klare føringer for hvordan vi skulle håndtere livet i disse koronatider. Men så, allerede på torsdag kveld, kom de første avisoppslagene fra ulike hyttekommuner der de ba hyttefolket om å holde seg hjemme.

Paradis😎

Jeg kjente omtrent samtidig at jeg krøp en anelse lengre ned i sofaen i takt med disse meldingene. Nå er det sånn der ute i vårt paradis, at ingen ser meg på stua der. Reaksjonen kan dermed sies og være helt irrasjonell, men det var allikevel et impulsivt forsøk på å gjemme seg. Jeg følte at jeg gjorde noe galt bare ved å sitte der i min egen stue, og det selv om vår hyttekommune så langt ikke var nevnt.

Så kom fredag, og det var jo selvfølgelig nødvendig å dra en tur i butikken. Ikke for å hamstre dasspapir og mel, men for å supplere det nødvendige. Jeg har sjelden oversikt over hva som finnes der ute, før jeg kommer dit og får et overblikk. På butikken tok jeg meg selv i å gå litt småkrokete mellom hyllene, i håp om å ikke møte fastboende. Det hadde jo etter hvert kommet flere overskrifter, og gode argumenter for at hyttefolket burde holde seg hjemme. Jeg følte at det lyste «hyttefolk og sviker» med neonfarger i panna mi. Jeg fikk røska med meg det småtteriet jeg så sårt trengte, før jeg nærmest sprang lutrygget ut av butikken.

Vel tilbake i stua mi, og godt plantet i den nevnte sofaen så kom meldingen på sms. «Vi ber folk som har bostedsadresse utenfor x kommune om å bli hjemme. Gjelder adresse xx 43». Jaaadaaa, jeg har skjønt det. Vi er for tiden ikke velkommen, og vi bør dra oss fort som f, tilbake der vi kom fra.

Jeg og storsjefen legger en kjapp strategi for det kommende døgnet. Dersom en av oss blir syke de nærmeste timene, så skal vi ikke belemre det lokale helsetilbudet. Dette er forbeholdt fastboende. Vi får passe på hverandre, og sørge for at vi ikke blir syke samtidig. Den som er friskest sørger for å bringe den andre innenfor den kommunegrensen som har ansvar for oss. Av praktiske årsaker så velger vi å ta en natt til der ute på holmen, men så skal vi hute oss avgårde uten å se oss tilbake, før vi igjen blir ønsket velkommen.

Det gikk bra. Ingen av oss ble syke. Vi pakket sammen og dro hjem i god tid før helga var over. Vi er voksne, ansvarlige mennesker som gjør som vi blir bedt om. Vi tar vår del av dugnaden, og tar en for folket!

Jeg registrerer imidlertid at ikke alle tenker som oss. NRK rapporterer: «Hyttefolket lytter ikke – 34 000 har reist til Hallingdal!» Hva i svarte svingende er det som er så vanskelig å forstå! Vi er alle i samme båt, og ingen har automatisk fritak for ikke å sørge for likevekt i denne båten. Det er tvingende nødvendig at vi holder oss flytende. Som jeg sa så forsiktig i mitt innlegg i går under overskriften «Dasspapir og koronavirus«, hvorfor tror noen at de ikke skal ta hensyn til andre? Hvorfor tror noen at det er helt greit at «de andre» gjerne må høre etter, men det gjelder ikke meg?

Det er ingen menneskerett å være på hytta når verden står på hodet, grenser stenges, folk mister jobben, økonomien vår er usikker, noen blir syke og noen dør av virus…

Jeg kan bare stå for det jeg velger å gjøre. Her hjemme føler jeg at maten smaker bedre og peiskosen er fortjent. Skulle jeg ha behov for helsetjenester så vet jeg at jeg har mine rettigheter her jeg oppholder meg nå – på min bostedsadresse! Jeg setter heller ikke mine medmennesker som bor i min favoritthyttekommune i fare. Samtidig vet jeg også, når jeg velger å følge pålegg fra samme kommune, at jeg er hjertelig velkommen tilbake når verden igjen er normal. Det føles som vi har en god deal jeg og hyttekommunen min, og at vi ivaretar våre interesser i gjensidig respekt for hverandres ve og vel.

Så til dere som velger å trosse helt klare oppfordringer. Håper maten svir seg, strømmen går, ungene er sure, at du krangler med kjerringa/gubben, at svigers kommer på uanmeldt besøk, og at været blir skikkelig dårlig! Rett og slett at dere får ei velfortjent helg der oppe på hytta!😠

Dasspapir og koronavirus🙄

Igjen har vi felles nasjonal bekymring. Denne gangen uten sidestykke for de av oss som kun har levd i fredstid. Jeg legger meg flat for mine påstander i et tidligere innlegg der jeg bagatelliserte trusselen knyttet til koronaviruset. Det er helt klart en pandemi som vi ikke kan sammenligne med noe av det vi har opplevd tidligere. Jeg tar alle anbefalinger fra våre myndigheter på største alvor, inkludert det om å unngå hamstring i butikkene.

Slapp av – det er nok til alle, dersom vi deler med hverandre vel og merke…🤓

Jeg registrerer at vi er i ferd med å dele oss i to leire på sosiale medier, der vi som ler litt av at det hamstres, nå blir beskyldt for hets og mobbing. Unnskyld meg, men jeg syns alle vitsene knyttet til hamstring av dasspapir er ustyrtelig morsomme. Det beste er at dette er en global greie, der våre naboer i Danmark, de over dammen og verden for øvrig kaster seg på samme hamstringen. Jeg sitter her å undrer meg over hvor det hele startet? Ikke viruset, for det har vi vel fått sånn rimelig klarhet i. Det er det visstnok kinesiske flaggermus som skal ha skylden for. Nei, det jeg undrer meg på er hvor og når det kom inn at; «vi har en krisesituasjon her, så husk for all del å sikre deg dasspapir!»

Når det gjelder de av dere som er livredde for ikke å få tørka dere i røva, så må jeg bare ærlig innrømme at jeg fortsetter å le av dere! Dette kommer jeg til å gjøre helt til den dagen dere sitter der og ruger på toppen av dasspapirpyramiden, mens dere ler av oss andre som er tvunget ut i skogen for å sanke mose. Dere kan få ta igjen da, men inntil den dagen kommer så får dere tåle både kritikk, harselering og «generelle mobbeinnlegg» på sosiale medier. Dere fortjener det! Jeg tror ikke på en eneste unnskyldning for hvorfor akkurat dere skal sitte på et større lager enn alle andre? Det er heller ikke farlig å handle på butikken, eller omgås andre dersom vi følger de anbefalte rådene. Skulle du være så uheldig å bli satt i hjemmekarantene, så er det stor vilje til å bidra fra dine medmennesker. Du vil få varer levert på døra. Skulle det være at akkurat DU er unntaket, så nekter jeg å tro at det gjelder alle som nå hiver seg på denne ukulturen!

Storsjefen er enig med bestemora, og han ber meg formidle at dette ikke kan understrekes nok! Hvorfor tror noen de har rett til å sikre seg selv, uten å ta hensyn til fellesskapet?

Det er et solidarisk aspekt i denne hamstringen som mange ser ut til å drite en lang en i (derav muligens behov for det ekstra papiret). Alle oppfordres vi til å ta myndighetenes råd og anbefalinger på alvor, og følge disse enten det gjelder karantene, isolering, håndvask med mer. Folkens, dette gjelder også hamstring! Skal vi ta et felles løft så må vi ta hensyn til hverandre, og ikke ha meg, meg, meg fremst i panna. Myndighetene har forsikret oss om at vi har lagre som vil holde i månedsvis. Videre får vi klar beskjed om at vi skal fortsette å handle som vanlig, slik at alle får tak i det de har behov for.

Jeg var en snartur på butikken i dag, og fikk heldigvis tak i en pakke dasspapir (dette var nødvendig). Jeg hadde også mel på lista mi da jeg hadde en plan om brødbaking (innenfor normal produksjon) i dag. Tomme hyller folkens – både av mel og gjær? Heldigvis fikk jeg min tiltrengte pakke med 1 kg mel i en annen butikk. Det var den siste som var igjen! Jeg hadde også tilfeldigvis en pakke tørrgjær igjen i skuffen. Det ble brød, og bra er det. Brødhyllene i butikkene var nemlig temmelig glisne de også.

Skam dere hamstrere! Jeg stiller meg rakrygget i rekka blant mobberne på sosiale medier. Jeg kan ikke annet enn å le av dere, selv om det egentlig er ramme alvor…

Fikk akkurat dette svaret på melding fra en venninne, og avslutter herved med mulig teori på dasspapirgåten: «Grunnen til at folk hamstrer dopapir er enkel… Hvis en nyser, så er det hundre som driter i buksa» (forfatter ukjent).

Til slutt et lite tips til hva du kan bedrive tiden med i disse karantenetider. Besøk nettbutikken til ARK og få tilgang på litt god litteratur, eller kjøp andre hobbyartikler. Sendes i posten så du slipper å utsette deg for unødig risiko ved å oppsøke butikken. Dersom du bommer på innholdet i boka, så kan det alltids komme tider der papiret den er skrevet på kan vise seg å komme til nytte!

God helg fra Bestemora!

Petter gjør det igjen👊🏼

Petter Nyquist, jeg tar av meg hatten! Asgeir Borgemoen må gi fra seg tittelen «sjefen over alle sjefer!» Etter å ha sett de to første episodene av «Petter i fengsel», som hadde premiere på TV2 i går, så merker jeg at det igjen gir meg håp om at det er mulig å nå ut til allmennheten. Petter gjør dette på en måte som skaper engasjement og refleksjoner hos mannen i gata. Når han i ettertid går ut og sier han er overrasket over hvor mange av de innsatte som har hatt dårlige oppvekstvilkår, så tenker jeg at dersom Petter er overrasket så er det flere som ikke har fått med seg dette, og som trenger å høre det!


Med min oppvekst som jeg skrev litt om i går med overskriften «Å leve god psykisk helse», og min yrkeserfaring, så er ikke dette noen overraskelse. Jeg har møtt mange av disse guttene. Som Petter, så unnskylder heller ikke jeg handlingene, men jeg ser mennesket. Ingen er bare det du ser, og alle har sin historie. Ikke alle har hatt mulighet til «å leve god psykisk helse» som barn, når de samtidig har vært nødt til å leve sjølve livet, med traumer og faenskap de selv har vært uskyldige i.

Petter Nyquist utøver et kunststykke i sin formidlingsevne. Tenk bare på det han har gjort de siste årene ved å vise frem positive sider fra en verden mange ikke har innblikk i. En verden mange forakter og har lite til overs for. Jeg tror ikke alle forstår hvor viktig alle hans bidrag er. I min yrkeskariere har jeg vært vitne til mye stygt. Stygt i den forstand at vanlige folk ikke vet å oppføre seg, og folk som ikke har evne til å forstå sine medmennesker. Jeg har sett hvordan samfunnet og enkeltindivider ser på, og behandler mennesker i nød. Alt fra hvordan mannen i gata sender foraktfulle blikk, spytter etter folk og liketil unngår å agere når noen ligger hjelpeløse på gata. Jeg har sett vektere som bortviser uten annen grunn enn at vedkommende er et estetisk forstyrrende element, som andre bør skånes for. Jeg har dessverre også vært vitne til politi som har gått langt over grensene for det nødvendige, når mennesker har blitt lagt i jern på åpen gate. Jeg forstår selvfølgelig at jeg ikke har innblikk i alt som foregår i enkelte situasjoner, men det jeg viser til er situasjoner der jeg har vært tett på oppigjennom årene (jeg vil understreke at dette er enkelttilfeller). Jeg har heldigvis møtt flere av den motsatte sorten, både blant politi og vektere!

Poenget er at Petter Nyquist når ut til mange. Jeg tror flere har fått øynene opp for menneskene bak rusen, og de kriminelle handlingene. Jeg tror han har bidratt til å skape en større aksept og forståelse blant folk flest. Han har bidratt til å bryte ned tabu. Han har løftet frem historier som berører. Jeg er ganske sikker på at flere som har benket seg foran skjermen, nok har fått en annen forståelse for en tidligere ukjent verden. Kanskje er det ikke så skummelt å ta kontakt med medmennesker når vi får et bilde på hvem de er, bak all nøden og alle elendighetshistoriene?

Det viktigste er kanskje at han har bidratt til et sterkere fellesskap.

Det vil alltid være noen som har et foraktfullt syn på mennesker som ikke viser at de kan ta vare på seg selv, og være produktive medlemmer av samfunnet. Det Petter bidrar til er at vi blir flere på den andre siden. Flere som ser og som forstår, som ikke reagerer med frykt og unngåelse, men som ser mennesket og inkluderer. Inkludering kan være et smil og en hilsen, en kort prat, eller et nytt og spennende bekjentskap.

Vi trenger flere som Petter. Å ja, selvfølgelig har han gjort et levebrød av dette og takk for det. Da kan han fortsette å bruke sitt vinnende vesen, sine gode medmenneskelige evner og sin formidlingsevne til å gjøre verden til et litt bedre sted, for de av oss som kanskje ikke har så mange av de gode opplevelsene med seg i bagasjen. Det beste er at vi alle kan lære av det – bli litt mer som Petter!

Takk Petter – jeg tar av meg hatten🎩🙏

Dersom du vil bidra til dette gode arbeidet, så kan du gå inn på Bestemor&Sjefen sin side på fb. Under innlegget der, finner du en knapp der du kan donere penger til Stiftelsen Petter Uteligger. Jeg har sett hvordan disse pengene kommer brukergruppen til gode, og alle monner drar🙏

«Å leve god psykisk helse?»

I dag kom jeg over et innlegg i VG av Psykolog Hedvig Montgomery. Dette er datert Oktober 2018, men det er like relevant nå som da. Hun stiller spørsmål til om det er barna eller skolen det er noe galt med, når barn sliter på skolen? Det hun skriver får meg til å tenke litt tilbake på min egen oppvekst.

Min søster og meg – barn av 70-tallet

Jeg vokste opp i en tid med stor vekst i tilflytting til byene. Drabantbyer hadde poppet frem omkring byene for å huse alle de tilflyttende. Inkludert min familie. Jeg vokste opp i en liten drabantby (hvis man kan kalle det det) utenfor Trondheim. Dette var på 70-tallet, i en tid der det var mange som brøt med tradisjonelle normer og datidens moralistiske holdninger. De fleste som kom flyttende til byen kom fra bygdene omkring. Der var det nok en helt annen indre justis, og mindre frihet enn det bylivet hadde å by på. I tillegg var det en tid der folk begynte å merke velstandsøkningen i forbindelse med oljens inntog i Norge.

Jeg er usikker på hvor bra dette var for mange som kom og skulle tilpasse seg den nye friheten, og den nye tidsalderen? Skilsmisser ble mer vanlig, alkoholforbruket økte. Det var mindre av gudstjenester og teltmøter, og mer av fest og moro på byen. Som barn reflekterte jeg vel ikke så mye over dette. Som voksen og utdannet sosionom, så pleier jeg å si litt på spøk, at oppveksten var min første skole og praksis i sosialt arbeid.

Vi bodde i blokk. Åtte leiligheter i hver oppgang, og sikkert rundt hundre i hvert tun. Med flere tun, så sier det seg selv at dette ble en bra gjeng med ulike mennesker plassert på samme sted. I min oppgang var det mye å sette fingeren på. Jeg tør påstå at vold i nære relasjoner fant sted i minst halvparten av leilighetene. Ikke så sjelden var det fest og alkohol med i bildet. Intet unntak i min familie.

Jeg trodde dette var normalt. Jeg stusset aldri over at jeg hadde vondt i magen så og si daglig når jeg kom hjem fra skolen, før jeg fikk avklart stemningen hjemme. Jeg visste at krangling og slåssing foregikk i de fleste leilighetene. Det hørte vi både titt og ofte. Jeg og min søster satt og mimret her en dag, og kom inn på en ganske surrealistisk episode. I en av leilighetene bodde et ungt par med to små barn. Vi kunne ofte høre høylydt krangling, etterfulgt av hennes skrik og rop om nåde, for å få slutt på volden. En dag var vi, flere av ungene i blokka (antar alder var fra 7-10 år), tøffe nok til å sette oss i trappa utenfor døra til leiligheten og ringe på. Når døra ble åpnet av en illsint mann, så satt vi der en gjeng «småunger» og sa klart i fra om at han måtte slutte å slå! Han ble nok ganske paff, og som voksen så skjønner jeg ikke at vi turte. Jeg finner ikke annet svar enn at dette var en del av hverdagen, og vi hadde lært oss å takle det på et vis.

Jeg var ikke klar over hvor belastende min oppvekst, og de opplevelsene jeg hadde hatt var, før jeg som ung voksen fikke en alvorlig depresjon. Jeg var alltid «flink pike», med gode resultater på skolen, høflig og veloppdragen, borte som hjemme. Det var nok et fåtall som gjorde seg opp noen tanker om at ikke alt var som det skulle. I så fall var det ingen som tok tak i det. Mine styrker ble også min svakhet. De gjorde at det ble vanskelig for omgivelsene å forstå hvordan jeg egentlig hadde det. I tillegg så var fasaden sånn rimelig på plass. Dette tror jeg dessverre mange kan kjenne seg igjen i.

Montgomery viser i sin artikkel til at vi må passe oss ved å innføre psykisk helse som et fag i skolen. Hun skriver blant annet: «God psykisk helse er noe som leves, ikke noe som læres. En åpenbar fallgruve med psykisk helse som fag i skolen er at vi begynner å se på psykisk helse nettopp som et fag, som noe som handler om å tenke riktig og om å være flink til å gjøre valg for seg selv. Det legger et nytt nivå av press på barna, og lager en ny arena for skam.»

Hvordan skal vi sikre at barn som lever med store belastninger, og som står i fare for å bli syke voksne, får den kunnskapen og oppfølgingen de har behov for ved å presentere dette som et fag i skolen? Med de ressursene vi har i barnevern, av helsesykepleiere, miljøterapeuter og lærertetthet på skolene i dag, så kan jeg vanskelig se for meg at vi er forberedt på å ta i mot det som kanskje vil komme som en konsekvens av psykisk helse som fag. I så fall må vi sikre at det legges til rette for det viktigste. Nemlig mulighet for trygge og stabile relasjoner til voksne tillitspersoner! Dersom faget i seg selv bidrar til å avdekke, så forplikter det også. Alle barn har rett til «å leve god psykisk helse» på alle arenaer de ferdes. Da må vi ha ressurser nok til å tilby dette. Hva legger vi i så fall i det? Hvordan kunne jeg «leve god psykisk helse» som barn?

Jeg gjorde det gjennom relasjoner til andre, som Montgomery også peker på. Jeg hadde trygge voksne utenfor den indre familien som jeg tilbrakte mye tid sammen med. Min far, mine besteforeldre, venner av min mor, lærere og andre voksne som så meg. Det beste var kanskje at de så meg uten å fokusere på det som var vondt og vanskelig, og at de tilførte livet mitt trygghet og positive opplevelser. Jeg er overbevist om at dette bidro til at jeg greide overgangen til voksenlivet. De bidro, hver på sitt vis til at jeg hadde troen på mennesker og at det fantes et godt liv. Å vite dette var nok også medvirkende til at jeg kom meg ovenpå igjen når jeg ble syk, og at jeg har greid å bruke mine erfaringer og ressurser til noe positivt for andre.

Kanskje er det bra og riktig at vi nå skal ha psykisk helse som fag i skolen? Jeg tenker jo det. Personlig synes jeg også livsmestringsfag er et bedre ord. Det er mer dekkende. Det vi må passe oss vel for, er at ikke dette blir et alibi for hvordan vi bidrar til å legge til rette for god psykisk helse blant barn og unge. Ansvaret slik jeg ser det ligger i fellesskapet. Du og jeg, nabokjerringa, tanta, onkelen, vennen, læreren, også videre. Inkluder, involver og intervener er gode stikkord.

Dagens moral (igjen): Vi må tørre å bry oss – vi må sørge for at alle barn får «leve god psykisk helse» selv om de kanskje må håndtere sjølve livet parallelt, og underveis! Vi må akseptere at det av og til er sånn akkurat godt nok, og samtidig må vi ikke undervurdere hva hver og en av oss kan bidra med. Ikke glem at det er våre barn!

Når ga du sist et barn (som i utgangspunktet ikke er ditt ansvar), litt av din tid og dine ressurser?

Du skal ikke tåle så inderlig vel…😢

I dag sliter jeg litt med å komme i gang. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg har lyst til å skrive om, men fordi det er så innmari viktig at dette er ord som blir lest og tatt inn. Jeg er inne i en fase i livet der det er god tid til ettertanke. Ikke på den måten at jeg blir hengende på kverna øverst i topplokket, men på den måten at jeg har stoppet opp litt og grunner litt på hva vi egentlig driver med, sånn generelt i samfunnet og på kloden forøvrig.


Ta deg tid til å se denne, og reflekter litt over budskapet!

Jeg har stort sett, sett på meg selv som en positiv person. Jeg liker ikke å klage, og jeg er veldig bevisst på at vi har det som plommen i egget her oppe i nord. Eller, i global sammenheng så er vi kremen i kaka for å si det sånn. Jeg tar meg selv i å undre meg i om vi faktisk har det for godt? At vi har det så bra at vi ikke evner å ta innover oss den urett som begås rett foran øynene våre?

I media i disse dager har vi spesielt en sak som lyser mot oss med neonskrift og fryktbasert retorikk. Koronaviruset får sin daglige spalteplass. Dette angår oss alle, og tenk om vi blir smittet. Grøss og gru! Sannheten er vel at det er flere som kommer til å dø i Norge av den årlige, «vanlige» influensaepidemien? Gamle og syke tåler denne like dårlig hvert år. Forhåpentligvis treffer årets vaksine slik at vi mister færrest mulig.

En annen sak som får noe oppmerksomhet, men ikke nok, er «Ranheimsaken«. En ung gutt er funnet død i en leilighet, bebodd av to menn som kunne vært både far og bestefar for gutten. Det er mistanke om at disse mennene har voldtatt og forlatt gutten i hjelpeløs tilstand, med døden til følge. Jeg skal ikke gå nærmere inn på denne konkrete saken, og det får bli opp til politiet å etterforske hva som egentlig har skjedd.

Uavhengig av dette resultatet så kan jeg gjøre dere der ute oppmerksomme på at dette ikke er et enkelttilfelle. Forekomst av vold og overgrep i Norge har endret seg lite de siste 30 årene. Ni prosent av oss kvinner, og to prosent av den mannlige befolkningen har vært utsatt for voldtekt en gang i løpet av livet. Å vet dere hva. Disse voldtektene skjer ikke i en mørk bakgate, utført av en av våre mørkhudede nye landsmenn. Det skjer blant personer som kjenner hverandre, og som også gjerne har tillit til hverandre. Om vi tenker litt på tallene så betyr dette at røft regnet to i hver skoleklasse utsettes for voldtekt i løpet av livet.

Vi vet at voldtekt er rangert som en av de potensielt mest traumatiske hendelsene et menneske kan oppleve. Rundt 50% av de som er utsatt får i etterkant en posttraumatisk stresslidelse – PTSD. Med andre ord, ett barn i hver skoleklasse står i fare for å få vesentlig redusert livskvalitet på bakgrunn av andres handlinger.

Når det gjelder den saken jeg viser til over så kommer det frem i media at dette er forbundet med rus. På bakgrunn av denne informasjonen antar vi at det her er snakk om rusmiljøet, og dermed angår det vel ikke oss? Jeg tror de fleste leser det, grøsser litt og korser seg for at dette ikke gjelder noen vi kjenner. Ikke gjør det! Dette angår oss alle i aller høyeste grad.

Jeg møter disse ungdommene i mitt daglige virke gjennom jobb. I denne gruppa er det et betydelig høyere antall som er utsatt for vold og overgrep. Noen kommer fra et såkalt møblert hjem, men uavhengig av gode ressurser og trygg oppvekst så skjer det som ikke skal skje. Andre er mer eller mindre født inn i det, der overgrepene starter allerede i hjemmet, av de som skal være trygge omsorgspersoner. I begge disse kategoriene er det ikke så rent sjeldent at vi finner at det har skjedd et overgrep på et tidlig tidspunkt, som senere fører vedkommende inn i rusen. Rusen har mange funksjoner, og blir fort en god og varm venn, i en ellers kald og utrygg verden. Paradokset er at det i rusverdenen er desto høyere risiko for å utsettes for nye traumatiske overgrep.

Dette bør være alle foreldres store skrekk, men hvor er engasjementet folkens? Hva kan menigmann bidra med? Først og fremst ved å signalisere at vi tar sterk avstand fra all type krenkende atferd, rettet mot det motsatte kjønn. Holdninger og handlinger i retning av seksualiserte krenkelser er uakseptabelt i alle samfunnslag, på alle arenaer og i alle mellommenneskelige forhold. Der den ene helt klart står i en større maktposisjon ovenfor den andre, så er det et absolutt større ansvar der hvor makta ligger. Det være seg i voksen/ barn forhold, i andre typer relasjoner der den ene parten er klart sterkere enn den andre, så vel som i politiske hierarkier.

Vi må heller ikke undervurdere vår makt i forhold til aksept, eller ikke aksept for å la dette skje. Hvor er «folkevernet» om de som varsler, de som står frem, de som deler sine historier? Tar vi alle ekstra godt vare på den gutten (eller jenta) som uttrykker en utagerende atferd, eller den jenta (eller gutten) som holder seg stille i bakgrunnen og er mer eller mindre uten mimikk? La oss alle være litt oppmerksomme, by på oss selv, vise litt varme og inkludering. La oss bry oss om hverandre!

Så tenk litt på dette, hva er det som opptar deg mest i disse dager? At du eller en av dine nærmeste skal smittes av koronaviruset, eller at noen du er glad i skal bli utsatt for en av de potensielt mest traumatiske hendelsene et menneske kan oppleve? Jeg er ikke i tvil om hvilken «epidemi» som har mitt fokus! Det er tross alt en gjennomgående større sjanse for det siste alternativet.

Jeg skulle bare ønske at media og styresmaktene hadde igangsatt tilsvarende tiltak for å beskytte og forebygge, og at vi alle hadde bidratt med det som kreves for å få bukt med styggedommen!

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!

Bestemora er utslitt, men lykkelig💙

I dag har jeg storfint besøk. Storebror på 5 år, og lillebror på 1 år har tatt kveld. Du verden, det krever sin kvinne å henge med på alt som skjer! Ikke er de spesielt brysomme av seg heller, men det hjelper ikke når man er så totalt ute av trening😅

Storfint besøk hos bestemora i dag💙

Lillebror vil gjerne kjenne nærkontakt ved å holde i hånda når han legger seg til å sove. En bitteliten, myk hånd i min. Han sovner til bestemoras rustne sangstemme – eller kanskje for å unnslippe denne?🤔 Samme det. Kos er det uansett💙

Storebror får sitte oppe litt lengre. Han får velge mellom litt mer TV, eller lese eventyr. Dumt å gi valg, når jeg egentlig foretrekker eventyr og han velger TV. Litt tvang ble det da bestemora insisterer på at armkrok blir det uansett. Han kryper opp i armkroken med et lite lurt smil i det vakre fjeset. Så får vi allikevel en liten kosestund bare vi to💙

Jeg avslutter kvelden med: «Godnatt lille venn, bestemor er glad i deg!» Da kommer dette nydelige svaret: «Jeg er så glad i deg også bestemor, og jeg lover deg at i morra skal vi lese eventyr!»☺️ Er det rart bestemorhjerte smelter🥰

Jeg gleder meg💙

Velkommen hjem vakre rose🌹

Seks uker har gått siden jeg fulgte den vakreste rosen inn til planlagt traumebehandling. Seks spennende uker. En stor jobb er påstartet. Den vakre rosen har gjort en kjempeinnsats. Omsider opplever vi at det er riktig fokus, og at de som skal gi hjelpen har skjønt hva det handler om, og at behandlingen legges opp deretter.

Forfatter ukjent

Som pårørende har det vært spennende å stå på sidelinjen og følge med. Jeg har virkelig skjønt at dette løpet ikke er for amatører. Det krever sin kvinne (eller mann). Jeg er ydmyk og overveldet over de kreftene som ligger i et menneske, og som mobiliseres når det virkelig gjelder. Jeg greier ikke å forestille meg at jeg skulle greid å håndtere dette, dersom det hadde vært meg selv som skulle i ilden.

Samtidig sitter jeg igjen med litt oppgitthet over den lange veien frem. Vi har for lite plasser forbeholdt traumebehandling, og vi har lange ventelister over hele landet. Bare et fåtall klinikker tilbyr denne behandlingen. Det er som å trekke vinnerloddet når man først får plass, selv om du da må vente et år på premien i etterkant…

Jeg har tidligere skrevet litt om tilbudet til oss pårørende der vi var invitert inn for å få økt kunnskap på rosens diagnose, og forståelse for symptomer som kan oppstå. Det kan du lese om i innlegget «En hel familie rammes – hele familien må inkluderes». Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at dette må det da gå an å få til på et mye tidligere tidspunkt? Hvorfor deler vi ikke kunnskapen vi har mer målrettet mot de det gjelder?

Jeg har lært mye ved å stå på sidelinjen. Det viktigste er kanskje det med å «forstå forstå» hvor mye krefter som kreves for å leve med PTSD (jeg skriver ordet to ganger, fordi det holder ikke bare å forstå). Jeg har også fått en påminnelse om hvordan kropp, hode og sjel henger sammen, og hvordan dysfunksjon på ett område kan være avgjørende for hvordan hele systemet fungerer. Hadde jeg virkelig skjønt hvor inngripende diagnosen er på et tidligere tidspunkt, så hadde vi kanskje spart oss for en del misforståelser, og antagelser underveis. Vi leter alle etter svar ut fra den kunnskapen og de referansene vi har. Hadde hjelpeapparatet forøvrig også skjønt dette bedre, så hadde det kanskje vært en annen forståelse for hvilke forventninger vi stiller til de vi møter?

Heldigvis har jeg og rosen et solid og nært forhold etter hvert. Dette har vært hardt arbeid over år, der begge har vært nødt til å justere seg underveis. Den største forutsetningen for å oppnå dette, har vært et stort og gjensidig ønske om å være der for hverandre.

I løpet av denne behandlingen så vet jeg at rosen har fått enda bedre kunnskap om seg selv og sine behov. Jeg er avhengig av at hun formidler dette til meg, når hun opplever at jeg mangler forståelse eller kunnskap. Jeg må hele tiden minne meg selv på at det er hun som er eksperten. Det er tross alt henne det handler om. Hun er avhengig av at jeg tar i mot, og at jeg er åpen og tilgjengelig for det som kommer. Samtidig har jeg en fantastisk datter som hele tiden er oppmerksom på hvordan jeg har det i det hele. Hun er som alltid full av omsorg og kjærlighet, selv midt i den tøffeste kampen, eller kanskje spesielt da?! Jeg er utrolig takknemlig for å få delta på denne reisen, og gå veien sammen med henne. Det er ingen selvfølge.

Så velkommen hjem vakre rose. Herfra går det bare fremover – du vet, reversen er demontert. Du er ei fantastisk jente, som jeg beundrer og ser opp til! Takk for at jeg får være mamman din, på den beste måten en mamma kan❤️

Always remember, you are BRAVER than you belive, STRONGER than you seem, SMARTER than you think!

Innafor å være utafor?

I dag var jeg innom og spiste lunsj med verdens flotteste kolleger. Praten gikk jevnt og trutt. Med rimelig høy snittalder på ansatte så ble det naturlig nok mye snakk om hvordan vi hadde det før i tia. Før i tia er gjerne den gang vi var unge, hovedsaklig på 80-tallet. Vi snakket om alt fra musikk, film og «movieboks» til hvor dyrt det var å installere telefon, og at vi faktisk vet hva en telefonbenk er. For de av dere som ikke er kjent med dette møbelet (som var å finne i ett hvert anstendig hjem), så var dette noe som alltid sto i gangen med en telefon på. Det var den gangen telefonen hadde ledning, så vi var pent nødt til å sitte der på telefonbenken til samtalen var over.

Dette var den gangen det også var innafor å være utafor. Smak litt på den.

Når man jobber på et sted med folk som er over normalt engasjerte i sine medmennesker og fellesskap for øvrig, så er det ikke til å unngå å komme inn på hvordan vi opplevde fellesskapet den gangen. Så kan det selvfølgelig fort hende at vi har en viss selektiv hukommelse, og at vi liker tanken på at alt var bedre før. Det vi er skjønt enige om et par av oss, er at vi antagelig etter dagens standard, beveget oss noe utafor. Samtidig som vi den gangen allikevel var innafor. Vi er litt usikre på om dagens samfunn fungerer på samme måte?

Som ungdom var jeg av den utforskende typen, som likte å være der det skjedde. Jeg brøt en del grenser som flere i min vennekrets ikke var i nærheten av, uten at dette førte til noen form for ekskludering. Som min kollega sa i dag: «vi hadde en form for indre justis, og det at andre brydde seg bidro til at man ble dradd inn igjen».

Som 17 åring opplevde jeg å miste min far i en flyulykke som fikk stor nasjonal oppmerksomhet. Jeg gikk første året på videregående, den gang yrkesskolen. «Husstell og søm» var for jentene, det «maskin og mekk» var for gutta. Her gikk vi som ikke helt visste hvor veien bar. Det var liten interesse for skolen, men stor interesse for fest og moro. Klassen min var intet unntak. Det var lite alvor. Når jeg skulle tilbake på skolen kort tid etter ulykken, så sto det ingen kriseberedskap der. Jeg fikk imidlertid ønsket mitt oppfylt om at den best likte læreren skulle vie et par timer til klassen, i den hensikt å snakke om det som hadde skjedd. Dette ble magisk. Alle klassekameratene mine fikk spørre om det de lurte på. I tillegg sørget læreren for at fokuset ble på hva jeg trengte fra klassen i tiden fremover. Det at klassen fikk ansvaret for at det ble bra for meg å komme tilbake på skolen var det beste av alt. Det fikk meg til å føle ekstra på tilhørigheten, og at de faktisk var der også når det var alvor. Jeg følte meg innafor selv om jeg var utafor. (Jeg vet flere av dere leser bloggen, så om jeg glemte å takke dere da så gjør jeg det nå)!

Jeg var i tillegg henvist til krisetime hos en kommunal sosionom, fordi noen mente dette var bra. Dette ble en katastrofe, og jeg dro aldri dit igjen!

Grunnen til at vi kom inn på dette temaet i lunsjen, var vel egentlig det økte behovet vi ser i det offentlige. Hvilke forventninger har vi til hva kommunen skal ta ansvar for? Hvilke krav har vi til samfunnet nå, kontra den gangen? Har vi gått oss litt vill underveis? Er vi i ferd med å skape oss et samfunn der det offentlige er det fellesskapet vi har, når det vi egentlig trenger er flokken vår? Det snakkes mye om å dreie ressurser over på det vi på mitt tjenesteområde kaller forløp 1, i den hensikt å fange opp problemer før de får utviklet seg. Dette er en god tanke, men jeg er skeptisk. Min erfaring tilsier at dette betyr at du og jeg skal ha lett tilgang til psykisk helsetjenester i kommunen, den dagen vi går på en smell.

Selvfølgelig vil dette gå på bekostning av det tjenestetilbudet vi har for de som allerede har etablerte problemer som det er vanskelig å komme ut av. De som ikke nødvendigvis har samme tilgang på ressurser av ulikt slag, som det de fleste av oss har dersom vi tenker oss om. Jeg undrer meg på om dette er riktig bruk av det knapphetsgode dette tross alt er, og om det er et slikt samfunn vi vil ha? Et samfunn der det offentlige, heller enn fellesskapet får et stadig større ansvar for hvordan vi har det, og for å dekke det vi har behov for i sårbare perioder av livet?

Jeg kan bare snakke for meg selv, og bruke meg selv som eksempel. Jeg tror ikke jeg er så unik i denne sammenhengen. Så hva trenger jeg når livet byr på utfordringer?

Jeg trenger de som kjenner meg, og som bryr seg om meg. Jeg trenger familie og venner. Jeg trenger at de drar meg inn igjen ved å inkludere meg i sosiale aktiviteter, og at de fortsetter å gjøre det selv om jeg kanskje takker nei gjentatte ganger. Det minner meg på at jeg ikke er alene, selv om dette kan føles som det sterkeste behovet der og da. Jeg trenger noen å mimre over det glade 80-tallet med. Jeg trenger fastlegen min, og jeg trenger å vite at jeg har tilgang på de tiltakene, eller kall det gjerne aktivitetene som jeg vet at jeg har godt av. For min del så gjelder det skog og mark, yogatimer, og fysikalsk behandling. Arenaer som er tilgjengelig for alle. Kjære samfunn, kjære fellesskap (som jo er meg og deg). Ikke overlat meg til det offentlige med mindre det blir tvingende nødvendig, og alt annet er prøvd!

Jeg trenger å være innafor, også når jeg er utafor! Jeg trenger flokken min!

Ikke snakk til meg, jeg kan bli krenka!

Sjefen i dag må være Arne Sølvberg! Han svarer på et debattinnlegg i adressa, med overskriften «Mange innvandrere reiser seg for meg på bussen«. Dette er et motsvar til et tidligere innlegg der det klages på at ungdommene ikke reiser seg for de eldre. Arne Sølvberg sender svaret rett tilbake til vedkommende, der han påpeker at det kanskje er vi selv som må ta ansvar for ungdommenes oppdragelse, og eventuelt manglende respekt for de eldre. Jeg er så enig!


Det er ikke ofte jeg tar buss (enda en av mine synder), men de gangene jeg gjør det, så registrerer jeg at det ikke er automatikk i å reise seg for de eldre på bussen. Dette gjelder også min egen generasjon, som ofte er unge og spreke selv om de ikke tilhører kategorien ungdom. Det er vel strengt tatt min generasjon som er ansvarlig for oppdragelse til de nevnte ungdommene?

I min ungdomstid på 80 tallet så reiste vi oss ikke alltid for de eldre på bussen vi heller, selv om vi var oppdratt til å gjøre det. Vi kunne liketil oppholde en to-seter hver, uten å gjøre mine til å gi plass. Vi kunne være store i kjeften og lite tiltalende å snakke med. Det var en liten protest i det meste av det vi foretok oss. Det vi imidlertid risikerte med å ikke oppføre oss, det var å bli tilsnakket. Det kunne like gjerne være fra en voksen medpassasjer som av bussjåføren. Bussjåføren kunne til og med ta i bruk virkemidler som å true oss med å bli kastet av. Dette fungerte, og det var utenkelig å dra hjem for å klage på en ufin bussjåfør. Vi visste nemlig veldig godt at det var vi som hadde oppført oss som idioter!

Jeg liker det Arne Sølvberg skriver om at det er vi selv som må ta ansvar for våre ungdommers oppdragelse. Hadde dette vært en av mine poder i deres ungdomstid, så hadde jeg virkelig satt pris på at de hadde blitt irettesatt for ikke å vise respekt og høflighet ovenfor de eldre. Mitt inntrykk er imidlertid at dette er noe vi ikke tillater oss i disse dager, og om vi kommer i skade for å si klart i fra, så risikerer vi å få ti ganger tilbake i form av klager og beskyldninger om krenkelser?

I det siste har jeg ofte tenkt på hvilket samfunn vi er i ferd med å bli. Vi påberoper oss stadig å være krenket, og det for den minste lille ting. Vi garderer oss og organiserer oss bort fra det som er viktig, bare for å sikre oss at ingen kan ta oss på noe i ettertid. Vi tar ingen sjanser da dette kan slå tilbake med kraft i slaget. Det er mulig jeg begynner å bi gammel, men jeg har faktisk ikke lyst til å være med på dette! Jeg føler sterkt for å melde meg ut. Flytte ut på en øde øy, og skape mitt eget lille univers. Jeg skjønner at dette ikke er løsningen, men du verden hvor det frister innimellom.

Alternativet er en kollektiv protest. Hva med å løsne litt på fasaden, gi litt mer faen, ta litt flere sjanser, ta tilbake friheten, hente frem den gyldne regel – «.gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg!»

Når jeg blir eldre, og kanskje dårligere til bens så håper jeg inderlig at den oppvoksende slekt viser meg den ære og overlate sitt sete på bussen til meg. Jeg kommer aldri til å rakke ned på ungdom som viser sin protest ved å være tilsynelatende likegyldig. Jeg kommer imidlertid til å banne innvendig dersom ingen tar dem i nakken og ber dem om å skjerpe seg, samtidig som de går foran som et godt eksempel og reiser seg for å vise at dette er sånn vi gjør det i vårt samfunn. Vi tar vare på hverandre, og vi oppdrar ungdommene våre i fellesskap. Dette gjør vi i beste mening, om det så innebærer at de blir irettesatt og føler seg krenket i påhør av en hel buss!

Så en takk til alle dere som reiser dere for eldre på bussen, norsk ungdom, innvandrere, min egen generasjon. Fortsett å stå for de gode verdiene, fortsett med å bidra til et varmere samfunn. Si klart i fra om hvordan vi vil ha det, selv om du kan komme i skade for å «krenke»! Jeg kan love deg at du ikke står alene den dagen det kommer i avisa!

Gi tilsnakk til de som ikke oppfører seg, «krenk i vei» – fordi de fortjener det!

Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn…