Røva full av sofa!

Tidenes slappeste søndag, og jeg fatter ikke hvor den ble av. I dag er en av de dagene der energien er totalt fraværende. Når været ikke lokker meg ut, og det er absolutt ingenting jeg må gjøre. I tillegg til noe dårlig nattesøvn, så blir det slapt. Jeg har ikke en gang greid å motivere meg til å skrive, noe som egentlig er energibringende for min del. Dagen har gått med til bittelitt lesing, men på grunn av manglende konsentrasjon så ble det heller x antall episoder av «boligjakten» på skjermen. Jeg har overhodet ingen intensjoner om å kjøpe ny bolig, så dette har vært rent tidsfordriv. Ut over glaning på mer eller mindre meningsløs TV, og litt matlaging, så har jeg brukt timevis på å gjøre ingenting. Nå kjenner jeg litt sorgtungt at dagen har gått alt for fort. Snart mandag igjen…


Jeg har kjent litt på at jeg helst må skrive noen ord på bloggen, og at det er en gjeng trofaste lesere der ute som ikke har hørt fra meg på et par dager. Jeg har tatt meg i det, og stilt meg selv litt til veggs. «Hallo der, er du i ferd med gå i fella?» «Skal bloggingen bli nok en kilde til dårlig samvittighet for det du ikke får gjort – skjerp deg!» Viktig med en oppstrammer der. Det hjelper å snakke litt strengt til seg selv iblant. Minne meg på intensjonen med blogging, og hvorfor jeg gjør det. Vet dere hvorfor? Husker ikke om jeg har kommet inn på dette tidligere?

Jeg har alltid likt å uttrykke meg skriftlig. Jeg er glad i språket vårt, både det skriftlige og muntlige, og i norsken på skolen så kosa jeg meg i timene. Hadde jeg valgt studie og yrkesretning i dag så kanskje det hadde blitt litteratur faktisk. Jeg har mange «bøker» i hodet, så får vi se om noe av det noen gang kommer lengre enn dit. Inntil videre så får det bli noen drypp via bloggingen.

Den gangen jeg utdannet meg så falt valget på sosialt arbeid. Jeg ønsket å utgjøre en forskjell. Mange av de jeg hadde vokst opp med, hadde ikke kommet like heldige ut av det som meg. Livet hadde allerede bydd på utfordringer som sa meg at jeg også egentlig var «en av dem». Jeg er glad i yrket mitt, men dessverre så ser jeg også hvordan muligheten til å utføre godt, faglig arbeid har endret seg. Vi har fått større og mer spesialiserte systemer. New public managment er det som styrer. Kost/ nytte skal vurderes. Dette uten at vi egentlig har gode måleparameter å gå etter, i et fag der det er snakk om å hjelpe mennesker til å få det bedre. Dette gjelder både på individ, gruppe og samfunnsnivå. Innenfor disse rammene er det ikke nok å bare bidra rent profesjonelt. Jeg ønsker å bidra ytterligere med å synliggjøre at vi alle er mennesker, og at vi sammen kan håndtere «sjølve livet» ved å dele mer med hverandre. Vi kan alle utgjøre en forskjell for andre. Vi trenger ikke en bachelor for å bry oss. Jeg ønsker å gå foran med et godt eksempel, og faktisk tørre å gjøre nettopp det. Dele og by litt mer på meg selv. Vise at vi er i samme båt, selv om ytre rammer kanskje er litt forskjellige.

Å stå i skvisen som representant for et system som skal hjelpe, og samtidig oppdage hvor skoen trykker som pårørende, har også vært utfordrende. Dette har ført til at både jeg og «den vakreste rosen» har stort behov for å formidle, og begynne å snakke høyt om det vi har erfart som ikke fungerer. Jeg blogger derfor også for å øve meg på å snakke høyt, ut fra mine egne dyrekjøpte erfaringer! Jeg har holdt innlegg for flere hundre mennesker i en sal opp til flere ganger, men da har det vært fag. Det krever et helt annet mot å stå der å dele av seg selv. Jeg har stor respekt for de som gjør det, og som faktisk klarer å balansere dette på en måte som er lærerikt og som bidrar til forbedring av tjenestene våre. Inntil jeg får motet meg opp, så får jeg sitte her trygt bak skjermen å øve meg her.

Å ha alle mine personlige erfaringer, og samtidig jobbe i rus/ psykisk helse feltet har gjort at jeg lenge har kjent på det unaturlige skillet på «oss og dem». Dette er kunstige barrierer som jeg tenker at jeg må bidra til å ta ned. For å ta dette på alvor, så må vi begynne å snakke om sjølve livet. Vi må innse at vi alle er et produkt av våre erfaringer, og at vi alle er født mer eller mindre like (naken og tannløse), om enn ikke med likt utgangspunkt for livet videre. Noen med «gullhår i røva», som langt fra er alle forunt. Det betyr ikke at noen er mer verdt enn andre. Det er ikke hvilket universitet du har gått på, eller om du har gått «livets skole» som skiller oss. Det er grunnleggende og manglende respekt for «de andre» som skiller oss. Det skjer over alt, og det skjer begge veier. Jeg føler meg mer eller mindre hjemme (eller borte) uansett hvilken side av bordet jeg sitter på. Jeg startet med bloggen i håp om å bidra til å bryte ned noen barrierer, så får vi se om formidlingsformen endrer seg underveis.

Så nei dere trofaste følgere, jeg blogger i utgangspunktet ikke for å tilfredsstille dere, men jeg hadde ikke nådd langt uten at dere hadde giddet å lese, like og dele! Mine intensjoner om å bidra hadde falt på steingrunn. Tilbakemeldinger fra dere inspirerer meg til å fortsette å dele av mine tanker og erfaringer. Enkelte dager, for meg som for andre, så er ikke energien der og det er ikke sikkert dere hører fra meg.

Da er det «røva full av sofa» som gjelder… 😜

Vinn gratis vinterferie til paradis!🤩

Jeg håper mange av de ungene som møter på skolen mandag, kan fortelle at de vant. Jeg så noen vinnere oppi marka her i dag! Der satt det en hel familie, og koste seg med bål, grilling og en bitteliten akebakke ved siden av. De hadde ikke gått langt fra veien heller, så ingen var utslitt. They made my day! Jeg har gått i marka tre dager denne uka. Det har ikke vært en eneste unge å skue, eller noe annet som tyder på at det har vært vinterferie, før i dag. Tenk at det fremdeles er noen som koser seg på «gammelmåten»!

God plass i marka selv om det er vinterferie og flott vær!

Facebook er for tiden full av bilder fra vinterferiedestinasjoner, gjerne med ski og heis langt der oppe på fjellet. Det ser fantastisk flott ut, og jeg kan kjenne den gode stemningen. Glad på deres vegne, men også glad for at jeg slipper å delta. For min del så blir det for mye mas, for mange mennesker på samme sted (selv om jeg ikke har sosial angst – jeg bare liker det ikke), for mye status i å ha det beste utstyret og de riktige klærne. For ikke å snakke om hvor feststemte man skal være på kvelden, etter en lang dag i bakken. Nei, huff! Takke meg til sofaen hjemme, en god bok og fine dager i marka utenfor døra her. Det hører med til historien at jeg slettes ikke mestrer å ha ski på beina heller, så derfor forbeholder jeg meg retten til å rakke ned på all kosen som frontes på dette området🤣⛷

Asbjørn Sandøy, også kjent som «Kokkejævel» hadde et innlegg på bloggen sin tidligere i uken. Innlegget ble også publisert i BT – Bergens tidende. Han stiller spørsmål til om vi må oppleve noe absolutt hele tiden? Jeg er så enig med «Kokkejævel». La ungene kjede seg av og til, la det være status «å bare være hjemme og slappe av» La de heldige foreldrene som har noen etterlengtede dager fri, få lov til å kose seg med en god bok mens ungene blir overlatt til sin egen fantasi, eller mangel på sådan.

Tenk så, når mor og far er uthvilt på dag 2, eller kanskje 3, blide og fornøyde. Ungene har kjeda seg til de nesten er sprø av å ha måttet tenke ut innhold i dagen selv. Så samles man endelig, pakker sekken med alt som er godt, går 200 meter (med eller uten ski), finner en liten bakke i solhellinga, kjenner lukten av svidd pølse, appelsin og kakao. Vi snakker den mest eksotiske vinterferieopplevelsen anno 2020 som det er mulig å ha – og den er gratis!

God ferie, og ja du vant🏅

Skulle du allikevel være av den kategorien at du må oppleve noe hele tiden, så kan du jo sjekke linken til til TrueStory NO.

Da er det vår🌼 Halleluja!

Jeg har funnet årets første hestehov her oppe i høyden. Uten tvil sjefen for de gode tider. For en vanvittig lykkefølelse. Endelig er det vår! Enda en mørk og kald vinter er passe`. Jeg er ikke så glad i mørketida, men du verden hvor glad jeg er i den tida vi nå går inn i. Med våren kommer optimismen, og begrepet «det kommer alltid en ny vår», blir så sant som det er sagt. Jeg har kommet dit i livet at jeg gleder meg over de små undrene i hverdagen. Lykke ligger ofte i de små tingene, så som i dag hvor jeg finner den første hestehoven og kjenner jeg bobler av lykke over våren. Ny tid, nye muligheter, nye turer, nye øl i solveggen, MC, venner, familie, skog og mark, Frøyaøya. Det er så mye å se frem til – det er som om mørket i livet aldri har vært der… Halleluja!

Hestehov, leirfivel eller Tussilago farfara – kjært barn har mange navn☺️

Det beste er, at om det kommer et snøfall og litt kulde nå, så vet jeg at vinteren kun er her på en snarvisitt. Alle pessimister i verden greier ikke å overbevise meg om det motsatte. Dere har hørt dem? Når jeg snakker om våren som er rett rundt hjørnet, så pareres det med at det må jeg bare tro, men nå nei, det kommer nok mer snø og vinteren kan ligge lenge enda. Bryr meg ikke! Jeg gleder meg over kalenderen som viser slutten av februar, og da går det bare en vei, og det er fremover. Det går mot lysere og varmere tider.

Hver eneste dag nå så tar jeg meg i å gløtte bort på «La abuela», som dere kanskje husker at jeg skrev om i «Diamanter og romantikk og sånn…». Min vakre diamant på to hjul. Kjenner det kribler og gleder meg til å starte henne. Det er alltid en god vårfølelse å starte opp for første gang på noen måneder, om så bare for å høre lyden. Noen kaller det lydforurensing, jeg kaller det musikk for mine ører og løfter om gode tider. Dere andre som ikke har skjønt det, får holde dere for ørene. Dette er min egotripp.

Jeg tar meg også i å kikke bort på bortstablede hagemøbler. Snart skal de frem. Solstråler treffer veggen og ansiktet, der jeg allerede nå i fantasien, sitter med en god bok og en kald øl. Ikke bli bekymra. Jeg holder meg innenfor WHOs anbefalinger om to hvite dager i uka – haha! Det visste dere ikke. Det er ett av privilegiene i mitt yrke, å vite hvor grensa går…Nei, jeg drikker ikke alkohol fem dager i uka – ihvertfall ikke til hverdags. Det er bare det at det er noe med den ølen i solveggen, når de første varme dagene melder seg.

Grilling og vaffelsteiking ute i det fri, mens vi tar vårpussen på uteområdene! Kanskje stikker det noen innom. Det er rart hvordan vi kryr ut av hiene våre når våren kommer. Dugnadsånden blomstrer, og over alt observeres blide folk med riva eller søppelsekken i hånda. Lykke over våren stråler ut over alt. Den kommer tross alt bare en gang i året.

Jeg har også en intensjon om å få testa den nye hengekøya, og sove under åpen himmel så snart våren melder seg med litt varmere netter. Kveldsbål, kaffelars, godt selskap av både to og firbeinte, kun lyden av natur og stille vind i tretoppene. Magisk hallelujastemning!

Blir jeg ikke frisk og rask igjen nå, så vet jeg ikke…😎

Våren er her – halleluja!🙏

Det går bra med meg!👍🏼

«Hvordan går det med deg?» Dette spørsmålet fikk jeg i dag når jeg gikk meg på en kollega på butikken. Hva tror dere jeg svarte? Regner med 99% nå gjetter riktig. Selvfølgelig svarte jeg: «det går bra med meg, og jeg er nok snart tilbake på jobb». De av dere som har fulgt meg har fått med seg at jeg pr tiden er sykemeldt. Jeg mente jo det jeg sa, og selvfølgelig skal jeg snart tilbake i jobb. Snart er jo også et relativt begrep. Det går jo bra med meg, men hva legger jeg egentlig i det?

Det går jo bra!

Jeg begynte å tenke på dette etter at jeg dro fra butikken. Egentlig så liker jeg ikke spørsmålet. Det er smalltalk om meg. Jeg er i utgangspunktet ikke så god på smalltalk. Jeg beundrer de som er det, og jeg skulle gjerne vært det (enda en ting jeg øver meg på). Når det gjelder denne kollegaen jeg møtte, så er det en dame jeg har kjent i sikkert 15 år, så det at jeg kjenner på dette har ingenting med henne å gjøre. Hun bare bidro til at jeg fikk øve meg, og til å gi meg dagens refleksjon. Hun ble sjefen i dag! Rollene kunne vært omvendt. Det kunne også like gjerne vært jeg som spurte, og jeg hadde sikkert fått det samme svaret.

Tilbake til situasjonen og spørsmålet. Hvordan går det med deg? Det er et spørsmål det ligger mye omsorg i. Jeg liker ikke omsorg! Hvorfor liker jeg ikke omsorg? Det får meg til å føle meg underlegen. Hvorfor får det meg til å føle meg underlegen? Jeg vet ikke. Det er kanskje ikke det at jeg ikke liker omsorg. Alle gjør vel det sånn generelt. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal ta i mot det. Det er bedre å gi enn å få! Den vakreste rosen ga moren sin ros her om dagen, og da fikk jeg også klar beskjed om at jeg var en versting til å ta i mot. Øver meg på dette også!

Livet har bydd på tunge tak opp igjennom, og i det siste med litt vel jevne mellomrom. Jeg har en iboende vrang faen i meg som pisker meg i gang igjen når det sier stopp. Dette holder dessverre ikke i lengden, og min egen stahet og pågangsmot blir min verste fiende. Akkurat nå forsøker vi å bli venner. Dette er en prosess. Vi er rykende uenig og krangler så det fyker, men denne gangen er kroppen mellommann, og sier klart og tydelig fra når nok er nok. Jeg øver meg på å bli venn med denne irriterende vaktbikkja også!

Det verste er at jeg må øve meg på det jeg er innmari god på å råde andre til…🙄

Hvordan går det med meg? Jeg liker ikke å være uproduktiv, så jeg skulle gjerne vært på jobb. Det er ikke hodet alene som kan gi det svaret. Jeg må kjenne på hele meg. Dette er uvant, så der og da rekker jeg ikke å kjenne etter. Det er et automatisk svar fra hodet som ramler ut. Føles egentlig som det bare er babbel som kommer helt av seg selv, og uten at jeg styrer det. Men joda, det går bra – selvfølgelig går det bra! Jeg vet bare ikke helt når det er bra nok – med hode, kropp og sjel. I mens skal jeg øve meg på smalltalk, og å ta i mot omsorg og ros.

Kan bli syk av mindre…😅

Livet fikk en ny dimensjon 18.2.13💙

18 februar 2013. En ny epoke i livet. Jeg ble bestemor for første gang. I tillegg var jeg så heldig å få være med for å ønske nykommeren velkommen. Å delta på fødsel, for å ta i mot barnebarn er faktisk det mest magiske øyeblikket jeg har hatt. Dette betyr ikke at jeg undervurderer det å bli mor selv, som selvfølgelig ligger høyt på lista. Imidlertid så var det å være til stede å se sitt eget barn sette liv til verden, helt ubeskrivelig. Det var en ute av seg selv opplevelse, der jeg stort sett gliste fra øre til øre igjennom hele prosessen.

Et hjerte for hver av de tre guttene mine, og en spesiell hilsen til dagens jubilant💙💙💙

Den vakreste skapning som tenkes kan, kom til oss denne dagen. Jeg fikk en ny status i livet. Jeg hadde blitt bestemor! For meg var det som om meningen med livet, ble noe mye større enn det jeg noen gang hadde kjent på tidligere.

Den gangen jeg ble mor var jeg ung, bare 20 år. 22 år når nummer to kom til verden. I tillegg var dette, av flere årsaker, en vanskelig fase i livet for meg. Selvfølgelig var det det største i verden den gangen, å bli mor til to fantastiske barn. Eldstemann sleit imidlertid med kronisk sykdom, jeg hadde spøkelser i kofferten som måtte ut, og samtidig kom det også til et punkt der det ble samlivsbrudd. Alle omstendighetene gjorde vel sitt til at det var vanskelig å stoppe opp å nyte tiden.

Som bestemor nyter jeg! Så langt har jeg vært så heldig å bli velsignet med tre gutter. Alle tre ubeskrivelig herlige på hvert sitt vis. Jeg har min spesielle kontakt med hver og en. Eldstemann, 7 år i dag. Dessverre ser vi ikke hverandre så ofte for tiden, men jeg vet at kontakten er bunnsolid. Vi to har delt noe veldig nært de første årene av livet hans, noe som har lagt grunnlaget for den nære tilknytningen. Nummer to, 5 år og trives best når han får være arbeidskar. Vi to har fine, gode stunder der vi lar fantasien få fri utfoldelse. Jeg koser meg glugg med hans fantasifigurer og gode historier. Sistemann på 1 år jobber jeg fremdeles med å bli kjent med. Naturlig nok så har ikke vi hatt så mye tid til dette, men det får vi. Han er forøvrig en aktiv, travel, nysgjerrig gutt. Samtidig så god og sjarmerende at hjertet smelter bare ved tanken på at han er mitt barnebarn.

Mitt paradis, min lykke er å ha guttene med meg på hytta ved sjøen. Der stortrives vi alle mann. Fra de har hatt språk så har det vært et uttalt ønske om å få komme dit. Her skapes det «bestemor – barnebarn magi» og minner for livet. For meg er dette en førsteprioritet. Det skal være alvorlige hinder i veien dersom jeg ikke skal prioritere kontakt med guttene mine! Bestemorrollen er det viktigste og beste som har skjedd meg! Det har blitt en stor del av min identitet.

Gratulerer med dagen til mitt aller første barnebarn! I kraft av å være nettopp det, og at jeg fikk være til stede å ta i mot og ikke minst være så tett på de første årene, har gjort at han har en veldig stor og spesiell plass i hjertet mitt.

«Jeg tenker på deg hver eneste dag lille venn, og gleder meg stort til vi sees igjen!»

Bestemoras hjerte flyter over i dag💙

Respectare – å se om igjen…

Ordet respekt har sitt utspring i det latinske ordet respectare, som betyr «å se en gang til – se om igjen» Jeg synes vi alle kan ha godt av å kna litt på det ordet. Snu og vend litt på det, og kjenn etter om du virkelig vet hva det betyr, og om du med hånda på hjerte kan si at du respekterer de du møter på din vei? Om ikke – se en gang til, eller se om igjen…

Min pappa – en mann jeg hadde meget stor respekt for, nettopp fordi han alltid respekterte andre. I kraft av å være et godt menneske, så gjorde han seg også automatisk fortjent til respekt❤️

Å vise respekt er en vanskelig øvelse. I mitt yrke er det en grunnleggende ferdighet. Det er ikke det samme som at alle mestrer dette til fulle, og det er også en livslang øvelse å holde i hevd.

Hva betyr det «å sette seg i respekt»? Jeg husker at jeg lenge var av den oppfatning at det var mulig å true seg til dette, ved å spille på frykt og misforstått autoritet. Så misforstått som det kan bli. Det finnes ikke ekte respekt i denne kategorien. Resultatet over tid er at du oppnår det motsatte, nemlig forakt. Du må gjøre deg fortjent til respekt på en positiv måte.

Å se om igjen betyr at du skal forsikre deg om at du har forstått riktig, og at du ser på den andre som likeverdig, eller en som du setter høyere enn deg selv. Dette er ekstremt viktig i hjelpeyrker der vi møter mennesker i sårbare situasjoner. Vi må respektere den andre, og hvordan den andre velger å leve sitt liv er underordnet. Alle fortjener respekt, rett og slett i kraft av å være menneske. For ordens skyld så er ikke det det samme som alltid å respektere et menneskes handlinger.

I kontakt med familie og venner er det også særdeles viktig å møte hverandre med respekt! Vi må alltid ha en tanke for hvordan vår opptreden, og våre handlinger påvirker den andre. Vi må vise respekt, og den må være ekte. Vi beveger oss stadig på en tynn line dersom vi ikke stopper litt opp imellom og tenker igjennom begrepet. Har jeg forstått? Vet jeg hvordan mine handlinger og holdninger vil slå ut i forhold til den andre? Dersom vi er i en posisjon der vi har makt og tar avgjørelser som påvirker andre, så er dette ekstra viktig.

Jeg har ikke alltid vært like flink, og det tror jeg ikke jeg er alene om. Jeg øver meg hver eneste dag. Det jeg vet er at ordet fikk en annen mening når jeg igjennom min utdanning hadde i oppgave å analysere ordet, og hva som ligger i betydningen. Jeg husker jeg nærmest ble fylt med andektighet når jeg til det fulle forsto hva som ligger i det å ha respekt. Det er stort, det er krevende, det er viktig, og det følger ansvar med i utøvelse av respekt ovenfor andre!

Er du usikker på om du har handlet riktig, tatt riktige avgjørelser på vegne av de du har rundt deg? Om ikke – se om igjen, og se en gang til….

RESPEKT🙏

En hel familie rammes – hele familien må inkluderes!💕

I dag har familien vært så heldige å blitt invitert inn i behandlingen til «Den vakreste rosen». Vi er en moderne, sammensatt familie så med de aller nærmeste (foreldre og søsken) så teller vi 10 stykker. Alle var til stede, inkludert rosen selv, og i tillegg hennes bestevenn. To timer med magi. På 5 år er dette første gangen det skjer, og jeg tror vi alle satt der med en tanke om at dette skulle vi ha lært for lenge siden. Uansett, bedre sent enn aldri! Det har vært en meget viktig og lærerik dag! Jeg skulle ønske dette var standarden i all behandling der lidelsen har en stor inngripen i livet til den det gjelder. Familien trenger å forstå!

Det må trygghet og mot til for å komme ut og frem med hele seg! På bildet er det Bjørn som illustrere et eksempel🐱

Psykoedukasjon, som kort og godt betyr informasjon om lidelsen og behandlingen, skulle vært obligatorisk for både pasienter og pårørende, uansett hvilken type lidelse man har. Dette gjelder spesielt dersom lidelsen er så inngripende i livet at den krever behandling. Begge parter trenger å forstå. Den som selv er utsatt har behov for å vite at man faktisk er normal, og at det som foregår i kropp og sjel har en forklaring. For pårørende handler det om at det faller noen brikker på plass. Det gir en helt annen forståelse for valg (mer eller mindre gode og dårlige) som tas, og hvorfor den som er utsatt handler og reagerer som vedkommende gjør. Når vi ikke forstår, reagerer vi ut fra vår egen ramme av erfaring. I verste fall kan dette igjen være med på å forverre symptomer for den som er syk eller har en lidelse. Ikke minst kan dette skape en avstand i relasjoner som egentlig er livsviktige. Vi trenger alle flokken vår!

I dag satt vi der hele gjengen, vi ble alle klokere. Noen forsto eget sinne og frustrasjon over situasjonen, noen fikk en liten sorgreaksjon, noen fikk dårlig samvittighet. Alle fikk gode svar, og midt i det vonde og vanskelige hadde vi det både fint, og litt moro. Humor er alltid befriende når det er alvor. Jeg tror vi alle følte oss heldige som fikk være der i dag, sammen med «Den vakreste rosen» som vi alle er så glade i.

Tusen takk til den aktuelle DPS (distriktspsykiatrisk senter) – traumeavdelingen, for at vi fikk disse to timene. Dette var den aller beste investering i behandlingen for oss som står nært pasienten. Jeg er sikker på at det gir maksimal uttelling for pengene med tanke på den videre prosessen i familien, og for at vår rose skal få fortsette å vokse og gro i den beste, mest næringsrike jorden vi kan tilby!🌹

Jeg ønsker alle der ute en riktig god helg. Budskapet i dag må være å ta vare på flokken din! Søk kunnskap og informasjon når verden blir vanskelig å forstå. Ikke tro at du har svaret på hva den andre går igjennom eller hva som er løsningen, og ikke tro du er en dårlig person, om du ikke forstår og dermed handler ut fra egen forståelsesramme. Vi har alle mye å lære – det er det som er «sjølve livet»…

I dag skriver jeg under som Mamma❤️

Venner – noen kommer, noen går, andre består🥰

Venner, et magisk ord. Ikke alle har venner. Jeg derimot er heldig som har noen få, men fantastisk gode venner. I tillegg har jeg en ganske stor, men dog litt mer perifer vennekrets. I dag fikk jeg også en melding fra en god venn jeg ikke har hørt fra på lenge. Det var utrolig hyggelig, selv om hun unnskyldte seg med å ha et æren, og samtidig be om en tjeneste. Det er vel det man har venner til? Jeg hadde også et hyggelig møte med en potensiell ny venn i dag. På lørdag har jeg avtale om en helaften med verdens beste venninne. Sist, men ikke minst så er jeg så heldig å være gift med min aller beste venn! «Livet bjudar på!»

Mine beste i stigende rekkefølge – å ja, de er like kule som de ser ut!
😎

Som sagt så fikk jeg i dag en litt uventet melding fra en av mine venner, som jeg ikke har hørt fra på en stund. Hun får være sjefen i dag da hun fikk meg til å reflektere over det med venner. I en periode i livet hadde vi mye kontakt, men som jeg også tidligere har erfart, så skiller man på et tidspunkt lag. Dette skjer rett og slett fordi livet innhenter oss og vi tar litt ulik retning. Det betyr ikke at ikke vennskapet består. Når vi treffes så er det som om det var i går, og for meg så er det det som definerer kontakten. Ikke hvor ofte vi møtes, men hvordan vi trives sammen NÅR vi møtes.

Dessverre har jeg også opplevd følelsen av å bli dolket i ryggen av folk jeg trodde var mine venner. Ingenting skuffer mer. Jeg, i mitt naive sinn har alltid tenkt at det må gå an å prate for å finne ut av ting? Det er ikke alltid rom for dette. Noen ganger er avstanden simpelthen for stor. Å bryte et vennskap er i seg selv en sorgprosess. Felles minner og gode opplevelser er plutselig ingenting verdt. I en alder av snart 50 år så har jeg innsett at dette er en del av de tap vi møter i livet, og at livet går videre. Noen kommer, noen går…

Så er det de som består! Jeg kunne ha nevnt dere mange med navn, men satser på at dere vet selv hvem av dere det gjelder. Kanskje treffes vi ikke så ofte, men kontakten er der umiddelbart. Fra de av dere som var en stor del av livet mitt i ungdomstida, i småbarnstida og som har kommet til i voksen alder. Alle og enhver har satt sine spor, og jeg blir varm i hele meg når jeg tenker på at dere er der ute. Jeg vet at jeg kan regne med dere alle dersom behovet blir akutt. Det er venner det!

Så storsjefen da, min aller beste venn! Jeg vet jeg er heldig. I 25 år har han vært ved min side i tykt og tynt. Selvfølgelig har vi hatt våre sårbare perioder, det skulle bare mangle. Å få være bestevenn med sin livsledsager er ikke alle forunt. Det er en gave💃

Ungene mine – voksne, fantastiske mennesker som jeg vet jeg kan regne med! Etter hvert som oppdragerrollen har avtatt, så føler jeg absolutt at jeg kan regne alle fire som mine venner i livet. I tillegg har jeg fått en flott svigerdatter på kjøpet!

Så de andre to på bildet. Sånn ca 12 år? Noe som betyr at vi var voksne når vi ble kjent. Fra første stund var følelsen der, den følelsen av å ha kjent hverandre alltid, av å bare være sammen – helt naturlig. Jeg og min familie har hatt den ene krisen etter den andre de siste fem årene av vennskapet. De to har blitt småbarnsforeldre i samme periode, med alt det medfører. Alltid på tilbudssiden, alltid der – trenger ikke å si mer. Gleder meg til lørdag!

Jeg føler meg rik og takknemlig.🙏

Venner – noen kommer, noen går, andre består!

Nordmenns usosiale holdninger

I dag har jeg overlatt bloggen til yngstemann. Han frustrerer seg over hvor lite sosiale vi er når vi reiser kollektivt. Han avslutter med en flott historie han opplevde for noen år siden, når han tok mot til seg og kom i kontakt med en medpassasjer på flyet. God lesing! Bestemora

I dag er yngstemann Ivan, gjesteblogger.

Hvor mange av oss som reiser kollektivt har ikke opplevd å gå ombord i en «full» buss, der halvparten av passasjerene er en sekk eller håndveske? Det er utallige mange ganger jeg blir nesten grinete av å se hvor utrolig selvsentrert vi nordmenn kan være, i dette såkalte «sosiale samfunn». Bussen er ikke halvfull engang, men likevel må flere stå fordi noen ikke klarer å forstå hva bagasjeluker og hyller er til? Det virker som vi hater nærkontakt, da bussetene ser ut som et menneskelig sjakkbrett. Bussen er full, men ingen sitter ved siden av hverandre. Noen ganger lurer jeg på om vi rett og slett er sosialt tilbakestående?

Vi prater ikke med ukjente med mindre vi må. Selv dette kan være utenfor vår komfort sone. Jeg må selv innrømme at jeg er en hykler, da jeg også kan bli litt satt ut når tilfeldige mennesker skal slå av en prat når jeg minst forventer det. «Ughh gå vekk. HJELP JEG BLIR OVERFALT AV MENNESKELIG KONTAKT!». Er dette fordi jeg er en usosial jævel, eller har jeg tilpasset meg den sosiale normen? Vi oppsøker sjeldent kontakt med hverandre. Unntaket er kanskje når vi er drita fulle og sjangler nedover gata som en skadeskutt pingvin, da kan vi godt henge oss rundt halsen på en totalt fremmed, fortelle alle våre problemer, og hva vi har oppnådd i livet…

Nå er det selvfølgelig lett å sitte bak skjermen å sutre om problemer, men hva med å finne en løsning til et relativt enkelt problem? Jeg personlig er ikke så veldig løsningsorientert når det kommer til vår «sosiale» verden. Men jeg har en historie å fortelle om hva som kan hende om man faktisk stuper hodet først ut av vår sosiale boble. Dette er en facebook status jeg publiserte for mange år siden, «so pardon my trøndersk».

Ivan’s storytime longtime 21.11.2016

«Så æ står i en lang kø som går te sikkerhetskontrollen på Værnes. Æ har komme over halveis når æ sjer ei dame snik sæ forbi en etter en. Dæm fleste gir et sånn «kafaen?!» Blikk. Hu ende opp med å stå atme mæ. Æ sjer på hu at hu e veldig stressa. Det e obvious at hu e forsein te flyet hu ska ta.

Så æ står å tenke. Hmmm kanskje æ bare burde lei hu videre gjennom hele folkemengda helt te sikkerhetskontrollen? Det hadd jo vært snilt gjort? Det vises ganske tydelig på hu, at hu synes det e ubehagelig å snik sæ forbi alle. Æ står å tenke å tenke, uten å legg merke te at hu forsvant videre oppover folkemengda.

Faen korr egoistisk vi nordmenn e tenkt æ. Ingen av oss gjor nå som helst, og dæm fleste va faktisk mer sur for at hu sneik i køa istan for å i det heletatt prøv å skjønn koffår.
Det e ingen som tar tak eller løfte en finger. Neste gang nåkka skjer ska æ ta tak sjøl. Så teit som det høres ut.

Anyways. Æ sett mæ utafor gate’n flyet mitt kjæm. Det e boarding men æ gidde ikke å gå med en gang fordi æ har sete nesten fremst, så æ gidde ikke å stå å lag kø for å kom inn på et fly æ ska sitt fremst i uansett. Det e nåkka æ har tenkt på sia æ tok fly når æ va kid. Selv om ingen andre gjør det.

Så sjer æ en eldre dame som ska på flyet med rullator. Han som står å tar imot boardingkortan kan ikke ta hu med inn på flyet enda fordi han e opptatt. Han si i radioen sin at han treng hjelp, men det kjæm ingen.

Fuck it æ kan hjelp hu inn på flyet. «Det va jo akkurat det æ snakka med dæ om for nånn tima sida, Ivan. Vi hadd en avtale om at neste personen som treng en hjelpende hånd ska du håndter.» (Ja æ snakke sånn med mæ sjøl i hodet mitt. Æ veit ikke om æ e gal eller om alle andre gjør det, æ har liksom ikke spurt).

Så æ sitt på sidelinja og observere alt det her. Faen ska æ gjør det eller ska æ ikke. Altså ka kan gå galt? Altså hu sjer ganske gammel ut, enn om hu bare dør i arman dine så bli du dømt for å stjæl rullatoren hennes eller whatever? «Kafaen mann, du kan ikke bare si sånn. Grow up, grow some balls og bare gjør det din jævla dust. Ingen andre gjør det. Okei, Fuck it!«

Æ stille mæ i køa og når han sjekke mæ inn sjer æ på damen og si at æ kan hjelp hu inn i flyet. «Avbryt, vi træng ingen her uansett.» Sa fyren i radioen, og takke mæ mens æ gikk videre. Æ gikk med hu helt te det kom en trapp, så leid æ hu ned trappa og inn i flyet. Rullatoren sto enda øverst i trappa så æ sprang tebake og henta den mens hu fant setet sitt. Ironisk nok så satt vi ved siden av hverandre på flyet.

Flyet har begynt å fly, for det e liksom det dæm gjør. Når flyvertinnan kjæm så hadd æ lyst på en øl, men æ hadd jo allerede kjøpt 4 øl og et glass vin så æ tenkt nå å spar litt pænga. «Har du lyst på nå å drikke, unge mann?» Høre æ fra min høyre side. «Njaaaa æ veit itj helt korr langt pængan strekk herre gangen.» «Neida det går greit! Like du øl kanskje?» «Hmmmm ja jo øl e godt det.» Svart æ. «Okei vi tar 4 øl». Sa dama te flyvertinna. Jesus det hær bli nå litt av en flytur. Det endt med at vi drakk 5 øl hver og snakka om Hitler så og si hele flyturen. Totally worth it.«

Hva er moralen i dette? Vi er snille og greie mot hverandre, men det endrer ikke det faktum at vi er desidert sosialt tilbakestående når det kommer til de små tingene som kan bety mye for andre. What to do? Jeg vet ikke. Vi har alle noe å lære av hverandre. Å selge alkohol på bussen er kanskje ingen løsning, eller…

Verre er det ikke!🤷🏼‍♀️

Jeg undrer meg. Undrer meg på hvorfor det er så innmari vanskelig å gi effektiv, riktig og god hjelp på en respektfull måte. Det er så fort gjort å tråkke feil, og vi gjør det stadig vekk, de aller fleste av oss. «Den vakreste rosen» er sjefen i dag, da det var hun som inspirerte meg. Å være i behandling er utfordrende på mange vis. I en sånn setting er du på mange måter fritt vilt for alle gode hjelpere.

Mor og datter under autoterapi. Uvisst hvem som har den ene eller den andre rollen – alt etter som.

Jeg er så heldig å bli brukt som refleksjonspartner for min datter. Det har lært meg mye i den prosessen vi har vært i. Jeg tør påstå at jeg har lært vel så mye av henne de siste årene, som i mine 20 år i hjelperyrke. Hemmeligheten er vel kort og godt at jeg er mamma, så da er det lettere å si klart i fra når grenser krysses. Tillit er heller ikke gratis, den forutsetter at man har gjort seg fortjent til den, og dette igjen krever investering over tid.

Etter at «den vakreste rosen» kom i behandling har vi snakket en del om hva som er etisk riktig og ikke fra hjelpernes side. Tro meg, på 5 år så kommer man borti et vanvittig antall hjelpere, som hver på sitt vis har sin egen tilnærming og praktisering av rollen. Noen bedre, og noen verre. Hvor krysser man grensen for den andres integritet? De fleste som representerer hjelpeyrker har et oppriktig ønske om å hjelpe, samtidig som vi også har en innebygd handlekraft som gjør at vi ofte blir litt i overkant ivrige i tjenesten. Dette er en felle som vi stadig vekk går i.

I dag kom vi igjen innpå temaet, etter at hun hadde et møte med en velmenende terapeut, som plutselig gikk foran pasienten i iveren etter å hjelpe (for orden skyld så er dette bare et eksempel, og vedkommende hadde i ettertid evnen til å gå tilbake de skrittene som krevdes – en ferdighet som faktisk krever at man er faglig trygg på seg selv). Det var uansett denne hendelsen som fikk meg til å tenke på «hjelpekunsten».

Allerede på 1800 tallet definerte den danske teologen, filosofen og psykologen Søren Kirkegaard (1813-1855), hjelpekunsten for oss. Jeg ble kjent med Kirkegaard den gangen jeg gikk på sosialhøyskolen, men jeg tror ikke jeg helt skjønte at dette faktisk var oppskriften. Så enkelt og så vanskelig! Jeg gjengir teksten i sin helhet på originalspråket:

«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der.

Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden.

For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer.

Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.

Vil jeg alligevel gjøre min Mere-Forstaaen gjældende, saa er det, fordi jeg er forfængelig eller stolt, saa jeg i Grunden istedetfor at gavne ham egentligen vil beundres af ham.

Men al sand Hjælpen begynder med en Ydmygelse; Hjælperen maa først ydmyge sig under Den, han vil hjælpe, og herved forstaae, at det at hjælpe er ikke det at herske, men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den Herskesygeste men den Taalmodigste, at det at hjælpe er Villighed til indtil videre at finde sig i at have Uret, og i ikke at forstaae hvad den Anden forstaaer (…)»

Verre er det ikke…!🙏