Materialisme, bærekraft, klimakrise og alt det der!

Stian Sandø og alle klimabevisste ungdommer er sjefen i dag. I dagens Adressa er overskriften » Stian får plass til alle klærne sine i en bag!» Stian har en klar oppfatning om at han ikke vil bruke tiden sin og tankene sine på ting, og han er overbevist om at vårt forbruk ikke kan være bærekraftig. Han irriterer seg også på folk som kjøper seg Tesla, og med det tenker at det da vil gå bra med verden. Jeg forstår hans tankegang, og ære være han for å få alle klærne sine i en bag! Det som irriterer meg, er at han er en av flere som får meg til å kjenne på dårlig samvittighet🙈

Livet i overflod – både av natur og materiell standard

Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg setter pris på alle tingene mine! Det er heller ikke så rent lite jeg har klart å tilegne meg i løpet av et halvt århundre. I tillegg er jeg stolt av det🙄

Det starta ganske smått, da jeg som mange på min alder var vant til lite. Mamma sydde en del klær og i tillegg arvet jeg mye av min eldre søster. Det verste med det var at vi ofte hadde like klær, noe som medførte at jeg måtte gå i de samme klærne i mange år, etter som jeg arvet hennes, når mine var for små. Det gikk bra det også. Vi måtte vente på å få egen TV og telefon, for det var ganske dyrt. Det gjorde ikke så mye for det var likt for de aller fleste. Dessuten var det trivelig å gå til naboen å se Barne-TV eller låne telefonen. (Min nøysomme farmor som var vant til enda trangere kår, hun kokte tannbørster til gjenbruk, og jeg husker enda at hun vasket brukte plastposer som hang til tørk på kjøkkenet – eksempler til etterfølgelse).

Når mine unger var små, så hadde vi heller ikke så mye å rutte med. Vi hadde så vi greide oss sånn helt ok, etter den dagens standard. Riktignok var det TV både på stua og på barnerommet, samt at alle over 10 år i tur og orden fikk sin egen telefon. Det var den gangen valget falt på dieselbil, da dette var det beste alternativet rett og slett fordi drivstoffet var litt billigere. Vi begynte vel å merke overfloden etter hvert, først og fremst når det var jul og bursdag, og vi ikke ante hva ungene skulle få i gave. De hadde jo absolutt alt de trengte, og alt de ønsket seg. Jeg husker en jul der vi kjøpte hjemmekinoanlegg til hele familien for å slippe å «finne på» gaver til hver og en. I tillegg hadde vi også omsider råd til vår første pc, som vi selvfølgelig delte på. Det var en forutsetning for bruk at linja var ledig, og ingen snakket i telefonen. Etterhvert ble det også alternative gaver som reiser og opplevelser. Dette var før flyskam ble et begrep.

Nå sitter jeg her. Har voksne unger, er eldste generasjon i familien (både jeg og storsjefen). Dette betyr at arv etter foreldre er fordelt, og vi har dermed tre ganger av alt vi trenger til hus og hjem. Vi har hus og lån, fritidsbolig ved sjøen, biler og motorsykler, opp til flere pc, nettbrett og mobiler, TV i hvert rom, fylte klesskap både her og på hytta, dobbelt opp av det meste for å slippe å dra alt frem og tilbake. Vet dere folkens – det er deilig å ha det sånn! Jeg har hatt mine perioder med lite av det meste, og jeg nyter dagens standard. Jeg gruer meg til den dagen kommer, der jeg må ta valg som fratar meg noe av det jeg har til min disposisjon. Er det lov til å si det, selv med flau smak i munnen?

Når det er sagt, så har vi en el-bil som kompenserer litt for dieselbilen og de to amerikanske motorsyklene, vi kjøper kortreist mat, kaster minst mulig av maten, tenker kvalitet fremfor kvantitet når det handles klær, reiser mindre til syden (kjører mer til hytta i dieselbilen), sorterer søpla, kaster ALDRI plast i naturen… What more can a woman possible do?!

Ja, jeg blir litt flau – kanskje har jeg nådd det maksimale av hva jeg strengt tatt har behov for, og vel så det. Jeg forstår og aksepterer at vi må tenke annerledes, og jeg er villig til å gjøre det (selv om jeg gruer meg). Jeg er utrolig glad i naturen og kloden vår, og det beste i livet vet jeg er gratis.

Jeg heier på Greta Tunberg, Stian Sandø og alle unge som tenker i andre baner enn det vi gjorde. Kanskje klarer de å snu pendelen, og leve litt mer som på 70- og tidlig 80 tallet?

Det er mulig – been there, done that…👍🏼

Alt man helst må kunne noe om…🙄

For de av dere som har lurt litt på hvorfor det har vært stille fra denne kanten et par dager, så kommer svaret her. Tiden har gått med på å finne ut av alt jeg skulle ha kunnet noe om. For det første så skulle jeg gjerne lært litt mer om «wordpress» som er plattformen jeg bruker til bloggen min. I mitt hode så har plattform vært noe stort som står støtt i nordsjøen, og bidrar til at vi får hentet opp det sorte gullet. I dataverden derimot er det haugevis av plattformer har jeg etterhvert skjønt.

Denne helga har jeg satt meg som mål å se om det kanskje kan være mulig å tjene noen kroner på skrivingen, når jeg først er der ute. Det var ikke bare, bare. Jeg trodde jeg var sånn passe god til å lære meg ulike dataverktøy. Har jo brukt disse verktøyene noen år nå, om ikke annet så på jobb. Jeg husker på slutten av 90 tallet da jeg jobbet for Rusmiddeletaten i Oslo kommune, og vi hadde fått datamaskin på kontoret. Vi brukte den til å legge kabal… Har jo lært litt siden den gang – trodde jeg…

Så er det språket da. Jeg har tidligere nevnt profesjons-språket i mitt yrke, og hvordan språket definerer det vi gjør. Så også i dataverden. Jeg har nå blitt affiliate og startet marceting (eller noe sånt). Det er akkurat så hinsides fjernt som det høres ut. Regner med det gjelder flere enn meg? For de av dere som er observante så er min første annonseavtale med ARK. Jeg har altså brukt bortimot en hel helg på å få denne fine logoen på plass i bloggen min. Ikke nok med det, men så fort jeg trodde jeg hadde fått det til så får jeg beskjed om «error», og at det er ugyldig trafikk på kontoen min? Ved nærmere ettersyn så ser det ut som at jeg har brukt logoen på feil nettside? Jeg har jo bare en nettside, og det er den jeg har oppgitt – jeeezzz…

Ikke minst medfører dette stress i forhold til om jeg har gjort graverende feil, som medfører advokater, rettsaker, bøter og det som verre er. Å det bare for at det ikke er mulig å forholde seg til enkelt norsk språk, som også kan forstås av bloggende bestemødre. Alle avtaler er jo side opp og side ned, og gjerne på uforståelig engelsk fagterminologi. Tror dere jeg har lest og forstått alt før jeg har godkjent?

#&%»(«)!=»(#¤%&(«O – om dere lurer, så er dette tegn for høyt frusterasjonsnivå. Akkurat nå er det like før jeg sletter hele bloggen. Tidligere, mens jeg hadde halv-voksne gutter boende hjemme så pleide jeg å stikke hodet inn i hula deres og be om datahjelp. De levde jo i dataverdenen. Jeg ga opp dette på et punkt, etter gjentatte ganger der jeg fikk beskjed om å bare gjøre sånn, og sånn og sånn – så enkelt at til og med mammaer burde forstå. Duknakket lata jeg som jeg hadde forstått det, samtidig som jeg følte meg dummere enn noen gang.😬

Jeg må vel bare krype til korset og innse at det kanskje ikke er meningen at jeg skal profesjonalisere den lille hobbyen min. Kanskje skal jeg bruke den ordentlige jobben min til å tjene penger, og la influencer-gjengen få tjene til sitt daglige brød uten konkurranse fra frustrerte (data)analfabete bestemødre!

Det er rett og slett ikke alt jeg egner meg til å kunne noe om….

Skulle du mot formodning ha et ærend på bokhandelen ARK i nær fremtid er du velkommen til å klikke deg inn via logoen på mine nettsider! Jeg lover at du vil bli holdt utenfor en eventuelt rettssak. Jeg tar det fulle og hele ansvaret. Skulle det slumpe til å komme noen kroner på kontoen så øremerkes disse til sparekontoen merket «datakurs»! Ha en fortsatt fin søndagskveld!👍🏼

Gratulerer🎉🎂🎉

I dag skriver jeg introen til deg pappa, (og ikke til samene som også fortjener en gratulasjon i dag). Regner med du er på nett, på et eller annet vis. Eller, jeg vet jo det. Jeg har jo kommunisert med deg der oppe i 32 år nå, sånn oss i mellom. Du har fått meg til å føle meg trygg på døden. Jeg aner ikke hvor du er, hvilken dimensjon, eller frekvens du befinner deg på. Det er forsåvidt uvesentlig. Det som er viktig for meg er at du fortsatt lever – i meg. Vi snakker ofte sammen du og jeg. Selv om du ikke har vært fysisk til stede, så er det du som har vært der og gitt meg alle gode råd som en pappa skal, oppigjennom årene. Jeg stiller spørsmål og du svarer. Takk for det! I dag er det din dag. 77 år hadde du vært om du hadde fått leve. Skjebnen ville det ikke sånn. Skulle gjerne servert deg kake i dag, men du får nøye deg med en hilsen på bloggen.

Denne kjekke karen ville vært 77 år i dag!

Så til alle dere trofaste lesere. Det har ikke rabla for meg! Hvert eneste år siden min pappa døde i 1988, så har jeg tent et lys og slått av en ekstra prat med han på bursdagen hans. Når ungene var små hadde vi også en fin tradisjon med kake. Ikke for å dyrke sorgen, men for at de skulle bli litt kjent med han gjennom mine minner. Dette var en god seanse, både for meg og for dem. Jeg liker også tanken på at han satt der og fulgte med, og at han ble litt kjent med barnebarna som han aldri fikk treffe. Jeg har stor tro på å overbevise vår lettlurte hjerne med ting som gjør oss godt i livet!

Jeg oppdaget også tidlig at jeg hadde han i hjertet mitt, på en slik måte at jeg fremdeles kunne kommunisere med han. Han er ikke en ånd som jeg påkaller i livet mitt, men jeg har et vakkert minne som jeg bærer i meg. Jeg vet hvem han var, og hva han ville vært for meg dersom han hadde vært her.

Selvfølgelig skjønner jeg at det ikke er han som svarer på spørsmålene mine, men at svarene er å finne i meg selv. Uvesentlig egentlig, fordi jeg vet hva han hadde kommet til å svart, og jeg vet at han oppfordret meg til å stole på meg selv og min egen intuisjon. Jeg liker å tenke at det er han som svarer. Da blir ikke fraværet så merkbart, og jeg har fremdeles en pappa å henvende meg til. Det aller beste er at jeg overhodet ikke trenger et medium for å mane han frem, og som på mystisk vis bringer hans stemme til den jordiske verden – gud forby! Jeg forbeholder meg retten til å påkalle hans oppmerksomhet når jeg måtte føle for det! Det er min pappa, min sorg, mitt savn, min kjærlighet og mine minner🙏❤️

Så derfor – gratulerer med dagen pappa – ønsker deg en heidundrende feiring der oppe blant skyene. Dere begynner å bli noen etter hvert som har gått over, så jeg antar dere er samlet og at stemningen er på topp!💃🕺🏼🥂🕺🏼💃

Mikropeniser og rumpeimplantater🙄

Kjære vakre vene verden (inkludert media), er vi i ferd med å gå av skaftet her vi sitter på toppen av stigen? Norge er et av verdens beste land å bo i! Har vi det for godt, må vi skape problemer for å ha noe å bekymre oss over? Må vi produsere ungdommer med dårlig selvtillit og psykiske problemer, for å forsvare vår velstand slik at vi får litt å bryne oss på? Bor vi i vårt eget fragleberg, uten tanke for at det finnes en hel verden der ute, som sliter med virkelig store utfordringer?

En gjeng med kaklende høns!

Ingen har vel unnlatt å legge merke til debatten de siste dagene, der influencer Kristin Gjeldsvik kritiserer en annen influencer, Sophie Elise Isachsen, for å være et dårlig forbilde for ungdommer? I «Debatten» på NRK i går får vi samtidig høre Gjeldsvik selv i et opptak fra hennes egen podcast, der hun uten mellomlegg kritiserer og mobber en date hun har hatt, som angivelig hadde mikropenis…

Hva tjusan er det media driver med i dette? Media, som kanskje har den viktigste rollen her, står på rekke og kaster bensin på bålet! De gir de samme personene massiv mediedekning. Det gir selvfølgelig penger i kassa både til Gjeldsvik og Isachsen.

Influencere som Gjeldsvik og Isachsen er viktige samfunnsdebattanter, i den forstand at de når ut til veldig mange unge mennesker, spesielt via sosiale medier der det er liten kontroll på hva de formidler. Dette er kommet for å bli, så det må vi forholde oss til. Men media da, som den fjerde statsmakt, kan vi ikke her forvente at de er sitt ansvar bevisst? Her er jeg faktisk til dels enig med Gjeldsvik, når hun gjentar at kritikken i forhold til kroppspress må rettes mot hele bransjen, inkludert media og hvordan de forholder seg til dette! Media på sin side sørger selvfølgelig for å rette fokus mot en allerede kjent rivalisering mellom to topp-bloggere og definerte forbilder. Penger i kassa!

Jeg kjenner jeg blir opprørt og lei meg. Dette skjer samtidig som vi stadig fokuserer på det presset ungdommer i dag lever under, og den stadig økningen i utfordringer knyttet til psykisk helse og rus? Generasjon prestasjon skal i tillegg til å prestere på høyeste nivå, også bombarderes med hvordan de ulike kroppsdelene skal være. For en ungdom som er sårbar i utgangspunktet, så er dette ytterligere en standard man ikke greier å leve opp til. Idealene presenteres over alt, uavhengig av hvilken plattform og arena du beveger deg på. Til og med i riksdekkende media! I tillegg undrer vi oss over hvorfor vi har en økning i ungdom som sliter?

Jeg for min del takker for at jeg fikk være ung på 80-tallet. Da hadde vi i det minste ett valg. Enten var du soss eller så var du frik. Litt midt i mellom funka for så vidt fint det også (jeg hadde både dongerivest med ac/dc trykt bakpå og «ball genser»). Videre måtte man ta til takke med den rumpa, de puppene, og med den penisen man var utstyrt med fra naturens side. Visst kunne vi være misunnelige og ønske oss det vennene våre var velsignet med, men det var det lite å få gjort noe med. Operasjon var et medisinsk begrep, som var forbeholdt de som av helsemessige årsaker måtte igjennom det. Vi kunne vel ikke i vår villeste fantasi forestilt oss at vi skulle lagt oss under kniven frivillig, om ikke dette var nødvendig for å berge liv?

I tillegg slapp vi heldigvis at alt vi foretok oss ble spredd på sosiale medier. Jungeltelegrafen var det styggeste verktøyet vi rådde over når vi følte for å henge ut hverandre (for det gjorde vi også, selvfølgelig). Omfanget begrenset seg deretter.

Media viste vel i grunn bare sånn passe interesse for hva vi bedrev. Unntaket var når det kom låter som «Dra til helvete» av Espen Beranek Holm, som visstnok kunne bidra til skadelig påvirkning på ungdom. Selv om låten var en advarende pekefinger mot dop, så ble teksten for sterk for NRK. Statskanalen (som vel var det vi hadde) visste sin besøkelsestid, og la ned forbud mot at denne låten skulle spilles i deres kanaler. Så kan vi vel like å tro at dette bidro til å skjerme oss fra bedervelsen…

Rumpeimplantat eksisterte ikke i vårt vokabular, og definisjon på mikropeniser tror jeg egentlig heller ikke jeg hadde hørt om🤔.

Alt var definitivt mye bedre før – punktum!

Kjør debatt…👊🏼

Det var dråpen…🤯

Det var dråpen som fikk det til å renne over. Dette er et begrep vi alle kjenner. De av dere som nå tror at tirsdag er en etterfølgelse av gårdagens drittmandag, har nok gledet dere litt for tidlig. Dagen i dag er i utgangspunktet helt ok. Jeg våknet av vekkerklokka i dag og hadde ikke tid til å kjenne på formen, ei heller utsatte jeg meg for kosestemmer som lover gull og grønne skoger. Så dagen i dag startet helt greit. Det er ikke mitt beger som renner over.

Når begeret er fullt og det koker i hodet!

Sjefen i dag er Hanne Line Wærness, hun er vernepleier og har en artikkel i fagtidsskriftet fontene, der hun skriver om dråpen som får det til å flyte over, sett fra et traumeperspektiv. Dere som har fulgt meg har jo skjønt at dette er et tema som opptar meg. Ikke bare privat, men i aller høyeste grad også på jobb. Jeg omgir meg stadig med traumatiserte hjerner. Det er mange vakre roser i hagen min!

Artikkelen til Wærness kunne godt vært obligatorisk pensum for alle som møter mennesker i sitt daglige virke, og da særlig de av dere som jobber for å hjelpe, eller yter offentlige tjenester. Når jeg tenker meg om så burde alle som omgåes andre mennesker, og det gjelder vel de fleste av oss, lese denne. Det å fange opp fulle beger og hjelpe mennesker til å regulere følelser på en slik måte at dråpen får plass, er uvurderlig forebygging og hjelp! Dette krever at vi rommer og forstår følelsesutbrudd som det det er, og ikke møter dette med avvisning og kontroll.

Jeg har tidligere skrevet om alle de vakre rosene. Man trenger ikke ha dyp innsikt for å forstå at det for mange handler om et overfylt beger, når tornene kommer til syne. Begeret fylles til randen og det er lite som skal til før det renner over. Jeg har mang en gang vært utsatt for eksplosjoner når jeg som hjelper har vært nær en traumeutsatt hjerne. Jeg husker en episode der jeg kom i skade for å nevne NAV, der vedkommende ikke hadde særlig god relasjon til denne instansen. Hva saken gjaldt er uvesentlig. Poenget var at saken med «NAV» var dråpen. Før jeg visste ordet av det så smalt det, verbalt vel og merke. Den vakre rosen foran meg ble omgjort til en monsterutgave på et blunk. Det var ikke vanskelig å se at begeret rant over for å si det sånn.

For andre, utenforstående så ville dette ha kommet helt ut av det blå. For meg som kjenner innholdet i begeret så var det helt naturlig. Jeg trakk pusten og beholdt roen. Uten forståelsen kunne jeg blitt irritert og bedt vedkommende ta seg sammen, i verste fall avvist med at dette gidder jeg ikke. For den det gjaldt så hadde det i beste fall vært nok en bekreftelse på at «du er håpløs», i verste fall kunne det ha spolert relasjonen og med det ville jeg vært en i rekka. Det som er sikkert er at jeg da hadde bidratt til nye krenkelser til et allerede hardt prøvet menneske. Min strategi må være å gi tid og rom til at vedkommende kan regulere seg ned. Jeg må trygge og overbevise om at jeg er der uansett, og at det er helt ok at det renner litt over. Jeg må respektere de grensene og signalene vedkommende gir, men samtidig stå stødig og være til stede (selv om jeg kanskje får beskjed om å dra «lukt åt helvete»).

Ved å møte følelsesuttrykket på den måten så kan vi bidra til at den enkelte får stadig større rom innenfor sitt toleransevindu. Ved å ha kunnskap om traumer så tar vi heller ikke denne type følelsesutbrudd personlig. Det er jo ikke dråpen sin feil, ei heller min eller din. Det er demonene fra fortia sin skyld -la oss ikke bidra til at disse får ytterligere grobunn i et allerede overfylt beger!

Vær raus, gi en klem (om du får lov) – selv om du kanskje til og med har en dritt(man)dag…❤️

En sånn dag

I dag våknet jeg med mandagsfølelse i hele kroppen. Dere har kjent den, det er jeg sikker på. Motstand mot dagen allerede før du slår opp øynene. Vil ikke, kan ikke, må ikke. Vil bare ligge her og vente til en dag der jeg våkner til sola, og kjenner at jeg bobler over av energi. Den gang ei. Det er bare å bite tennene sammen og hoppe inn i dagen.

Noen som har det🙃

I rein desperasjon forsøkte jeg meg med litt meditasjon før jeg sto opp. En guidet sådan som lovte å bringe energi inn i dagen. Jadda, jeg kjente jeg ble mektig provosert. En hviskende stemme som forsøkte å overbevise meg om at jeg var full av energi og pågangsmot, når jeg slettes ikke var det. Akkurat det vil jeg ha meg frabedt. Jeg kom meg omsider opp, ikke bare mandagstung, men sur i tillegg.

I hele dag har hjernen forsøkt å komme seg unna. Tanken om at jeg bare lager meg en eller annen unnskyldning for å bli hjemme under pleddet på sofaen, har vært gjennomgående. Godt oppdratt som jeg er (av selvpålagte prinsipper og gode moralske holdninger) så har jeg holdt stand. Jeg har deltatt på planlagte møter og gjort alle nødvendige ærend. Stadig med en tanke om at jeg burde ha isolert meg og meldt meg ut av verden, om enn bare for en dag.

Gjennom dagen har jeg forbeholdt meg retten til å være lett utilnærmelig, og lite overstrømmende hyggelig, men sånn akkurat passe høflig og engasjert. Det funker. Jeg får en følelse av at jeg har greid å skape nødvendige grenser i forhold til min integritet, som har bidratt til at jeg har kommet helskinnet gjennom dagen. Det får ikke hjelpe om det har vært labert med klemmer og positive vibber fra denne kanten i dag. Endelig er det kveld, jeg har kommet meg hjem og er helt alene, kun meg og mitt elendige mandagshumør. Resten av denne dagen er forbeholdt dårlige TV programmer, under pleddet med geipen hengende, ispedd høy grad av sentimentale grublerier over livet og tunge grå dager!

Moralen er: en dårlig dag er en dårlig dag! Av og til funker det bare ikke med guidet meditasjon og påtatt positivitet. Av og til er det bare en sånn dag, og jeg forbeholder meg retten til å ha den!

Klemmen kan vi ta i morgen….

Lørdagskveld i stua👏🏼👏🏼👏🏼

Fordi jeg fortjener det!

I dag hadde jeg store planer for dagen. Store planer innebærer for tiden kreativitet og aktivitet. Spesielt så jeg frem til en dag i marka, med hunder og gubbe, samt fine stunder med den vakre rosen som er hjemme på permisjon i helgen. Den gang ei. Dagen startet med den velkjente auraen som varsler om et kommende tungt hode, og påfølgende skrullete hjerne. Dagen tilbringes i hovedsak på sofaen. Hadde jeg vært religiøs så hadde jeg nok holdt på at migrene er djevelens verk, og straff for alle mine synder!😈

Selv om jeg kan ha et snev av min barnetro, så har jeg heldigvis også et snev av fornuft. Jeg skjønner at jeg ikke blir straffet, foruten den straff jeg legger på meg selv. Det er vi flinke til. Å straffe oss selv. Gud forby! Tidligere var et migreneanfall forenelig med minimum et døgn i horisontalen, og lite fornuftig gjort. Jeg hadde en tendens til å dyrke min egen elendighet ved å synes umåtelig synd på meg selv. Jeg turte ikke å drikke rødvin og spise sjokolade, fordi jeg hadde hørt at dette kunne gjøre vondt verre. I mitt tilfelle – bare tull!

Det tok tid før jeg skjønte at migrene kan arte seg ulikt fra person til person. Det er mange år siden jeg fikk riktig medisin, og med den fungerer jeg rimelig greit i løpet av et par timer. Den eneste negative effekten er at jeg blir temmelig skrullete i hodet en stund etterpå, og bittelitt slapp av medisinen. Fint for gubben å få en liten forsmak på hva utfordringene kan bli fremover. Skrulle på piller og rødvin, med filttøfler og morgenkåpe i fløyel. Det er nok best å ta sine forhåndsregler, og sørge for god livskvalitet for å unngå å gå i den fella!👵🏻🍷😆

Dagens anfall har jeg derfor tenkt å snu til min fordel ved å premiere meg selv. Være litt pasient, sånn akkurat passe nok til at storsjefen forbarmer seg over meg, og skjønner at jeg trenger litt omsorg og oppvartning. Rødvin i glasset, Greys`på TV og gubbe på kjøkkenet (fantastiske dufter pirrer ganen her akkurat nå) – og alt dette bare fordi jeg fortjener det…!

Djevelens verk du liksom – pøsj!😤 God lørdag!🙏

Møter mellom mennesker og ubetinget kjærlighet

I går kveld var jeg å hørte på Armand Vestad, som med sitt foredrag «en hjelpende hånd» har fokus på øyeblikket som forandret livet, og det å tørre å be om hjelp. Vestad bruker sin historie som tidligere rusavhengig superkriminell, og sentral aktør i en av Norgeshistoriens største drapssaker, til å vise hvordan det går an å snu et liv. Ikke bare snu det, men også sørge for at samfunnet får glede og nytte av disse erfaringene ved å ha fokus på hva som virket, og vise til at dette er noe vi alle har i oss og som vi kan bruke i møte med den andre.

Ubetinget kjærlighet mellom far og sønn

I dag var intensjonen å skrive om relasjonskompetanse og empati, som jeg først skrev i overskriften. Dessverre så blir man ofte fanget av ordene når man har omgitt seg med profesjonsspråket i en årerekke. Jeg tok en pause og spurte meg selv hvordan de to begrepene lettest kan oversettes til dagligspråket. Jeg landet på «møter mellom mennesker og ubetinget kjærlighet», fritt etter egen definisjon. (For tiden er jeg i overkant opptatt av hva som bidrar til å opprettholde et skille mellom «oss og dem», og jeg tenker at språket i seg selv ofte kan være et hinder, men nok om det…)

Som sagt var jeg på et foredrag som inspirerte meg til å skrive mer om dette viktige som skjer i møte mennesker i mellom. Jeg har tidligere skrevet om fastlegen jeg møtte, og det at han så meg og ressursene mine selv om jeg på den tiden var deprimert, og ikke så det selv. Han evnet å gi meg troen og håpet på at livet ville bli bra igjen, og det etter første time på legekontoret. Vi vet alle at det ikke er mange minuttene det er snakk om. Vestad forteller om møte med en politimann som et øyeblikk la rollene politi og tyv til side, og som så han som det mennesket han var. Det tok oppsummert 5-10 minutter av politimannens tid. Så hva er da magien?

Jeg har valgt å oversette empati til ubetinget kjærlighet. Begrepet kan ofte tolkes noe ulikt. For meg er empati mer en følelse, og noe vi har i oss. Dette må ikke blandes med sympati. Når vi sympatiserer så forsterker vi ofte følelsen av det som er vondt og vanskelig for den andre, ved å synes synd på. Jeg erfarte dette smertelig den gangen jeg mistet min far. Han døde i en flyulykke som selvfølgelig fikk nasjonal oppmerksomhet. Kriseberedskapen slo inn. Når jeg som 17 åring da ble møtt med hvor forferdelig dette måtte være, og hvor vondt jeg måtte ha det, så kan jeg love deg at jeg aldri møtte på det kontoret igjen. Selv om jeg kunne trengt det, så bidro dette til at det tok mange år før jeg igjen oppsøkte hjelpeapparatet.

Ved å tolke empati som ubetinget kjærlighet så velger jeg å bruke dette som en beskrivelse for hvordan jeg har opplevd «gyldne øyeblikk» i møte mellom mennesker. Jeg har erfart dette flere ganger både når jeg har hatt behov for hjelp, og når jeg har vært hjelperen. I ubetinget kjærlighet ligger det for meg, at jeg bryr meg om deg uavhengig av hva du har gjort, eller hva du tenker om meg og hvilken gevinst jeg selv vil få ut av vårt møte. Dette er ikke noe vi kan late som, men noe vi må hente fram i oss selv og kjenne at vi mener oppriktig. Hovedbudskapet er å være grunnleggende glad i mennesker!

Bildet i dag er ikke tilfeldig valgt. Kjærligheten mellom foreldre og barn er den reneste kjærligheten som finnes. Foreldre elsker sitt barn ubetinget fra det blir født. Det lille barnet er avhengig av dette for å overleve. Uten kjærlighet fra de som skal ivareta det lille barnet så eksisterer ikke livsgrunnlaget. Kan vi hente frem den følelsen og relatere den til møter med andre mennesker?

Jeg tror vi kan det, eller jeg vet vi kan det! Gjør en liten øvelse neste gang du møter noen som ser ut til å trenge en empatisk person ved sin side. Trekk pusten godt og tenk på noen som bringer frem denne følelsen i deg. Hent inn følelsen, og fokuser så på den personen du har foran deg. Bare vær til stede og vis den andre at du bare er sammen med, og at du ser personen som det mennesket som en gang kom til denne verden og var avhengig av kjærligheten som var i rommet.

Jeg forsøkte dette en gang jeg fikke en eitrende sint person inn på kontoret. Ikke sint på meg, men på det systemet jeg representerte. Det som skjedde var magisk. Etterhvert som jeg kjente at jeg ble fylt med empati (kjærlighet til mennesket) så senket det seg en ro i rommet. Fra å være illsint, til å dumpe ned på en stol, helt plutselig til stede på samme bølgelengde, så utbryter vedkommende: «hva er det med deg egentlig, du er så rolig du at jeg blir tvunget til å høre på mitt eget hode». Når vedkommende måtte høre på sitt eget hode, så kom også det egentlige behovet for hjelp frem. Hva hadde skjedd her om jeg hadde stilt krav om at vedkommende fikk dempe seg selv, før jeg var villig til å høre på hva han hadde å si?

Det viktigste budskapet er uansett at vi må bry oss oppriktig om hverandre. Dette gjelder alle vi møter på vår vei. Når det gjelder våre grunnleggende behov for medmenneskelighet og kjærlighet så er det ingen forskjell på oss!

Trenger du hjelp for å bli en endra bedre utgave av deg selv, og få noen tips på veien så kan du med fordel sjekke ut hjemmesidene til Arman Vestad, og melde deg på hans nyhetsbrev! Ved å følge siden hans på facebook «Foredragsholder Armand Vestad» så får du også gode leveregler med på veien, som med litt øvelse skal være overkommelige for oss alle.

Ja til flere gode møter og ubetinget kjærlighet oss mennesker i mellom!

God helg fra bestemora💞

En søster i livet – en hyllest💞

Tog fra Heimdal til Oslo, spor 1 klokken 13.30. Sola skinner og snøen glitrer på Heimdal. Det er litt enklere å si takk for denne gang når jeg vet du snart kommer oppover for godt! Etter mer enn 25 år i utlendighet på Østlandet, kommer du omsider hjem. Det blir rart, men så fantastisk å få deg i nærheten!

70-talls kameratene! Gutten til venstre er meg….

Det har vel i grunn vært meg og deg så lenge jeg kan huske. Med bare to år i mellom oss, så har vi jo alltid hengt sammen. Vi har flere søsken, som jeg også setter uendelig stor pris på, men det har liksom vært en annen tid. I mange, og turbulente år var det bare oss to. Du som eldst, den rolige og fornuftige. Jeg som yngst, litt mer vilter og utforskende. Jeg tror ikke jeg hadde kommet like heldig utav det dersom du ikke hadde vært der…

Mye moro, mye alvor! Mye roping og synging under dyna for å overdøve bråk fra stua. Mye trøst og trygghet i hverandre når verden var utrygg. Fantastisk mye moro, med din kreative fantasi og hukommelse, og mine klovnerier. Egenkomponerte forestillinger med sang, dans og diverse oppsetninger i stua til alle som ville se. Etter hvert utforsking av ungdomstid. Jeg alltid to år foran jevnaldrende, hakk i hæl med deg. «Litja» ble klengenavnet mitt. Ikke fordi jeg er spesielt liten, men fordi jeg var lillesøstra di.

En gjensidig støtte i sorgen! Det var du som kom for å overbringe budskapet til meg om pappa som forlot oss i flyulykken i Torghatten 1988. Du kom midt på natta – du trengte ikke bruke ord. Så deg og forsto. Så bra for meg at det var deg!

Så kom neste generasjon! Jeg fire, og du en. Jevnaldrende hele gjengen. Tante var like populær da som nå. Støtte i hverandre. En trygg person i livet for meg og tantebarna. Aldri korrigerende og dømmende – alltid heiende og på lag! Barnslig lek og moro, med mye latter og fjas.

De siste årene har også bydd på felles utfordringer. Jeg har tatt et par tunge telefoner nedover til deg. Du har satt deg på første fly, og vi har kommet oss igjennom den ene sorgen/ krisen etter den andre. Felles historie på godt og vondt!

Nå er det ny tid! Du kommer hjem til Trøndelag og vi kan endelig fange øyeblikkene i hverdagen sammen igjen. Nyte dagen, og tiden. Bare være! Under pleddet med te-koppen eller vinglasset, mat, diskusjoner, ut på tur, stillhet, alvor, latter og glede, nye opplevelser, gammeltante, bestemor, kanskje etterhvert gammeltante, farmor. Livet har fremdeles mye å by på, og jeg gleder meg til å dele enda mer med deg!

VELKOMMEN HJEM👏👏👏

En søster (eller to) i livet sku alle ha….💞

Her også med den aller minste søstera💞

Lykke🙏

Jeg sitter innimellom å surfer litt på forskning.no. Forskning er interessant i seg selv, og spesielt når du får det komprimert ned til et kort innlegg på en nettside. Fra mitt ståsted så trenger jeg heller ikke å være kritisk til resultatene. Jeg kan bare suge til meg det jeg har behov for der og da! I dag leste jeg at 30% av variasjon i livstilfredshet (lykke) er genetisk betinget. 70% er miljøfaktorer. Jeg er overbevist om at jeg har arvet de beste «lykkegenene» som arves kan! Denne konklusjonen «made my day» – skal ikke mere til!

Mitt vakre paradis! Bilde illustrerer lykke for meg, selv om skyene er grå og brygga har sett sine beste dager. Inne i den brygga er det skapt mange historier og gode minner! I enden av regnbuen finnes selvfølgelig gullet!

Den gangen jeg gikk på sosialhøyskolen så lærte vi om narrative fortellinger. Fokuset her var hvordan du velger å presentere din historie, og hvordan vi kan bidra til å endre vår egen historie ved hjelp av narrativ. I bunn og grunn hvordan vi velger å fortelle den. Dette har jeg tenkt mye på, og det har nok lært meg mye om å fokusere på det positive som har skjedd meg i livet. Det er slettes ikke så rent lite når jeg tenker på det. Jeg er faktisk utrolig heldig og ikke minst takknemlig. Å vite dette gjør at jeg kan kjenne på egen lykke rett som det er!

Jeg kan også velge å fortelle deg min elendighetshistorie. Den er lang og vond, og jeg kan nok konkurrere med mange, dersom dette er et mål i seg selv. Det er det absolutt ikke for min del! I det siste har jeg gitt mine lesere noen små drypp av det livet har hatt å by på av det negative slaget. For meg handler dette om å skape noen nyanser, og forhåpentligvis kanskje bidra til å synliggjøre at dette handler om sjølve livet. Gjennom min yrkeskarriere har jeg møtt så inderlig mange som på feilaktig vis har kommet inn i en ond sirkel, der elendighetshistorien har blitt det de har basert sin identitet på. Ikke sjelden er det systemene og hjelpeapperatet som skal bistå i beste mening, som faktisk bidrar til opprettholdelse av dette.

For å motta hjelp må du være en verdig trengende, og det forutsetter at du må synliggjøre hvorfor akkurat du skal få hjelp via fellesskapets knappe ressurser. Selvfølgelig handler det da om å trekke frem det som bidrar til at du har havnet i den situasjonen du er i. Få frem elendighetshistorien, og gjerne så godt som mulig for å overbevise den som sitter på makta. Klarer du å få den andre til å føle sympati, så kan det hende det til og med drypper litt ekstra.

Når vi vet at 70% av variasjon i livstilfredshet baserer seg på miljøfaktorer, så kan vi selv tenke oss hvor mye lykke vi hadde oppnådd dersom vi stadig skulle fokusert på egen elendighetshistorie (det vi fokuserer på får vi mer av). For noen er dette til og med lært strategi for å livberge seg gjennom livet. Den sosiale arven.

Jeg er så heldig å ha fått innblikk i mange av disse historiene, men med ulike perspektiver. Jeg har sett hvordan omskrivelse av egen historie har bidratt til totalendring i den enkeltes liv. Ofte har min oppgave kun vært å vise interesse for den andre. Uansett hvor mørkt og elendig livet har sett ut på utsiden, så finnes det lysglimt i de aller fleste historier. Det er ofte her vi kan finne gull!

Har du en nabo, en slektning, en venn eller en du ofte ser i bybildet som du har tatt deg selv i å føle sympati for, så vil jeg oppfordre deg til å gjøre litt egen forskning. Ta om mulig kontakt med vedkommende, og gå på skattejakt i hans eller hennes historie. Her kan det fort oppstå magi mennesker i mellom! Anbefales å prøve!

Jeg var et lykkelig barn, i den forstand at jeg var glad i livet og alt det spennende det hadde å by på. Rammen for min lykke var nok ikke å regne som gode vekstvilkår for å bli en lykkelig voksen. Jeg kunne gått i fella, men heldigvis møtte jeg mennesker på min vei som så mine ressurser. Jeg fikk hjelp til å skrive min historie på nytt, med andre briller.

Med troen på at jeg i tillegg har ett 30% genetisk arvet lykkegen, så kan jeg med hånden på hjertet meddele at jeg jevnt over, og stort sett hver eneste dag, kjenner på at jeg tross alt er lykkelig!

Å når den vakreste rosen ringer meg en kveld bare for å fortelle om alt hun er takknemlig for i sitt liv – lykke🌹❤️