Bli med på løvestrekken🦁

Siste innlegg hvor jeg var så «inni helvete forbanna», så lovte jeg dere at neste gang skal jeg komme med et gladinnlegg. Det er jammen ikke enkelt gitt! Nå for tiden har jeg så innmari mye å sette fingeren på. Det er akkurat som om løva har kommet frem, og jeg har gjort det til min oppgave å brøle høyt om alt her i verden som ikke fungerer! Det verste er at det er jo egentlig ikke meg. Jeg pleier å korrigere alle med negativt fokus, og peke på alt som faktisk fungerer og som går bra. Det er jo ikke så rent lite…

Løvestrekken!

For det første er det snart vår. Dagene blir lysere og lengre, og livet lettere å leve bare ved tanken. Lengre og lysere dager, gir mer overskudd! Med mer overskudd kan jeg brøle enda høyere. Det var i grunn det positive jeg kom på sånn i farta🤔!

La oss heller gi en kort introduksjon på noe morsomt og nyttig du kan gjøre alene, eller helst sammen med noen. For tiden så får jeg behandling hos en fargerik og artig dame som er psykomotoriker (psykomotorisk fysioterapeut) Hun hjelper meg å løsne på spenninger som har satt seg i kroppen. En del av spenningene har satt seg i kjeven, så da får vi bryte oss på å få løsnet litt på dette partiet også. Det er egentlig ganske moro. Det beste er jo å stille seg foran speilet å se på øvelsene mens de utføres, eller få noen til å ta film for å ha noe å more seg med i etterkant. For å tøye kjeven er det selvfølgelig alle verdens grimaser som gjelder. Film anbefales også dersom du vil prøve deg på løvestrekken som skal være en god strekk for nevnte område.

Øvelse: Trekk pusten godt ned i magen, strekk ut tunga som Gene Simmons i kiss og vreng øynene bakover. Tøm samtidig ut lufta av lungene med tidenes største løvebrøl! Fungerer som et kinderegg, der du får strekt kjevemuskulatur, trekt pusten godt og tømt lungene (bra for så mangt), samtidig som du får brølt litt til verden. Gjør det gjerne sammen med noen og prøv å overgå hverandre! En god latter i etterkant er jo ogå en bonus!

Det kan være lurt å sende ut nabovarsel, eller ta seg en tur ut i skogen for å unngå blålys og menn i hvite frakker. Snart er det vår og da kan det være godt å ha friheten intakt…

Med ønske om en glad og positiv dag – hilsen løvebestemora🦁

Jeg blir så inni helvete forbanna!

Ved frokostbordet i dag, så ble jeg i overkant engasjert! Storsjefen og jeg diskuterer det meste, og i dag var det litt politisk stell og styre som var tema. Av en eller annen grunn kommer vi ofte inn på to karakterer som begge har vært mye i media for å ha misbrukt sin maktposisjon. Storsjefen angrer hver eneste gang, for bestemora blir så inni helvete forbanna når akkurat dette temaet kommer på bordet!

Omtrent som jeg følte meg i dag!

Jeg tåler ikke menn som utnytter sin maktposisjon (eller manglende sådan) for å tilfredsstille seg og sitt eget ego! Jeg har ikke tenkt å komme innpå de to nevnte karakterene. Deres rolle i dette var at jeg fyra meg skikkelig opp, med det resultat at følelsene gikk amok! Sinne var særdeles førende i det store spekteret som kom til overflaten, men også mye sorg, fortvilelse, oppgitthet og maktesløshet. Storsjefen bukket ydmykt og føyk på dør. Da han skjønte at han hadde sluppet villdyret ut, følte han det nok tryggest å forlate åstedet. Dette har jeg full forståelse for og jeg bærer intet nag. Han er i særdeleshet uskyldig i det som skjer i meg når dette temaet kommer på banen.

Jeg har masse sinne på lager mot menn som utnytter kvinner. Dessverre har dette hatt stor innvirkning på livet mitt! Jeg har vært vitne til sterke, oppegående og viktige kvinner i mitt liv, som har blitt redusert til en skygge av seg selv på bakgrunn av det de har blitt påført av «små og usle menn!»

Jeg har mye sorg i meg fordi jeg ser at de er fratatt mye, som ikke kan erstattes. År av sitt liv, og store begrensninger på egen livsutfoldelse er bare noe av konsekvensene. Selv har mine opplevelser, da jeg som barn var vitne til at hun som skulle ta vare på meg ble utsatt for grov vold gjentatte ganger, fulgt meg langt inn i voksenlivet. Jeg klarer heller ikke å fri meg for følelsen av at dette har fulgt meg videre som et spøkelse fra fortiden, som igjen har bidratt til å skade mitt barn. Den vakreste rosen hadde i sine første leveår med en deprimert mamma. Selv om jeg etterspurte tilbakemelding fra barnehagen på hvordan hun hadde det, og jeg fikk til svar at hun var glad og veltilpasset, så har jeg i etterkant stilt meg det spørsmålet: «Hva gjorde det med henne å ikke bli møtt på sine følelser?» En deprimert mamma er ikke i stand til å speile sitt barn, på den måten et barn har behov for. Min vakre rose var alltid den blide, flinke og snille. Da hun kom i uføre i tenårene, så prøvde hun å late som ingenting. Sorgen min sitter dypt der! Hun skulle ha kommet til meg, og jeg skulle ha beskyttet henne. I stedet ble hun gjentatte ganger utsatt for det jeg fryktet mest. Vold og overgrep fra det motsatte kjønn!

Fortvilelse, maktesløshet og oppgitthet er også fremtredende. Dette kommer ofte over meg fordi vold og overgrep mot kvinner (det er selvfølgelig like alvorlig om det skjer med gutter og menn) er noe vi ikke ser ut til å få bukt med i samfunnet vårt. Etter mitt skjønn blir det heller ikke bedre av at vi har fremtredende politikere som «må få en ny sjanse»…🙄

Politikere i maktposisjon har et særdeles ansvar for å være gode forbilder. Det hjelper ikke at det de har gjort muligens ikke er av de aller groveste overgrepene. Det er signalene vi sender som betyr noe! Det er ingen menneskerett å være politiker. På lik linje med andre yrkesgrupper som krever «plettfri vandel», så burde dette være en selvfølge også her. Spesielt der man kan anta at maktposisjonen er misbrukt ovenfor en desidert svakere part for å tilfredsstille sitt eget ego!

Vold mot kvinner er et stort samfunnsproblem! Allikevel lukker vi øynene, og feier det litt under teppet. Det som gjorde at jeg fyrte meg ekstra opp i dag, var argumenter som at: «det har jo alltid vært sånn», «det tar tid og endre», «vi skal ikke lengre tilbake enn til» også videre. (På et tidspunkt der går det i svart for meg, selv om jeg vet at jeg og storsjefen egentlig er veldig enig) DET HJELPER FOR FAEN MEG IKKE! Vi lever i 2020, og vi vet bedre! Gutter og menn, jenter og kvinner foren eder! Vi må sammen vise at nå er det for faen meg nok!!!💪🏼

Jeg blir så inni helvete forbanna!!!🤬

PS! Neste gang lover jeg et «gladinnlegg»😅

Den kalde fine tia❤️

«Folkens jeg kommer med nyheter
Jeg må be om absolutt stillhet
Ventetida er over
Det kommer til å falle snø i natt
«

Jokke og valentinerne

Vår vakre snøprinsesse❤️

Sitter inne og ser på at det snør. Jeg bor litt i høyden, så her ligger den hvit og fin akkurat i dag. Med årene har jeg lært meg å sette pris på denne fine hvite årstiden også. Snøen er vakker, og den gjør verden lysere midt i den mørkeste tiden. For ca tre år siden var jeg også deltaker på verdens vakreste vinterbryllup. Rammen omkring kjærligheten kunne ikke vært vakrere, da min førstefødte og hans snøprinsesse sa ja til hverandre❤️.

Tidligere var jeg nok mer tilhenger av Jokke og valentinernes betydning av «den kalde fine tida». Endelig tid for å krype inn i hula si, og slippe å forholde seg til forventninger om å være glad og deltagende i en verden som ellers ikke gav mening. Det eneste lyspunktet var solstrålene fra sola som kunne presse seg frem blant de mørkeste skyer, og tvinge deg til å kjenne litt på varmen.

Jeg var dypt deprimert på den tiden. Det handlet ikke om å føle seg litt deppa, men om å være satt ute av stand til å delta i livet. Det er det dypeste, dypeste mørke. Verden hadde ingenting å tilby, og jeg var overbevist om at alle mine kjære hadde det bedre uten meg.

Med gode folk, spesielt familie og venner rundt meg, og etter hvert tidligere nevnte fastlege, så ble livet igjen sakte men sikkert verdt å leve.

Uavhengig av dette hata jeg vinteren i mange år. Ikke var jeg særlig glad i kulde, og vinteraktiviteter jeg hadde erfaring med fra barndommen var hovedsaklig «kongen på haugen» og «aking på kjelke». Alltid på egen hånd sammen med søstera mi, og venner i gata. De fine familieaktivitetene var det lite av. Ikke så mange referanser å ta med over i voksenlivet, så jeg bestemte meg fort for at vinter var en periode der man måtte bite tennene sammen, og vente på våren. Igjen plasserte jeg ting utenfor meg selv…🙄

Gleden over vinteren kom sigende i takt med at ungene vokste til. Igjen ble det lek i snøen, aking på kjelke og kongen på haugen, denne gangen sammen med egne barn. En og annen skitur der målet var kakao og appelsin i nærmeste snøskavl, ble det også. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli helt fortrolig med skigåing. Jeg har en mistanke om at det handler om lite praktisering, og med det lav mestring fra barndom og oppvekst. Fremdeles var jeg der at jeg måtte motivere meg hardt for å komme meg ut, og allerede når jeg gikk ut døra, så gledet jeg meg mest til å komme inn i varmen igjen.

Nå er jeg bestemor, og stadig ute og baler i snøen, nå med barnebarn når anledningen byr seg. Bestemor lager engler i snøen, aker på kjelke og aller helst på en stor presenning. Jeg tør påstå jeg har det minst like moro som ungene. Jeg gleder meg til de kommer på besøk, og vi kan leke ute i snøen. Med alderen har jeg kommet ett skritt nærmere begrepet «livet er best ute» – også på vinteren! Dessverre blir det litt for sjeldent besøk av barnebarna, og at det samtidig klaffer med at vi har snø akkurat den dagen, skal vel innimellom godt gjøres (sånn har det vært i Trøndelag i år). Jeg får ofte ta til takke med storsjefen som turkamerat. Et duganes alternativ, så ikke misforstå. På tur i skogen her om dagen snakket vi om å kanskje bli litt mer aktive skigåere, men endte vel med igjen å slå et slag for kjelke og aking. Nå blir det å investere i snowracer i størrelse bestemor og bestefar, eller aller helst en stor (må være plass til alle) og god, gammeldags kjelke🛷

Gleden over vinteren kommer innenfra. Å fokusere på det positive enhver årstid har å by på er noe vi kan velge. Å sitte inne i varmen og se på den rene hvite snøen, tenne et lys, og drikke en kopp te under pleddet i sofaen er også lykke! Alene eller sammen. Forøvrig en undervurdert vinteraktivitet som vi har alt for lite fokus på! Spør du meg burde denne typen aktivitet ha vært anerkjent og fremmet som det viktigste folkehelsetiltaket vi har gjennom vinteren!

Selv sitter jeg her akkurat nå, under pleddet, med tekoppen og katta ved min side. Vurderer til og med å slå på TVèn?!

God helg fra bestemora – i den kalde fine tia…❄️❄️❄️

Alene, men ikke ensom

Gjennom store deler av livet har jeg følt meg ensom. De som kjenner meg vil kanskje ikke gjenkjennende dette, for jeg har alltid hatt venner og en rimelig stor bekjentskapskrets. Det verste er vel egentlig at jeg ikke forsto ensomhet, og hva som kunne ligge bak. Hadde jeg lært litt om dette, så tror jeg at mange av mine tunge stunder kunne vært unngått. Nå er jeg ofte alene, men sjelden ensom!

Sjefen i dag må være Sjur Waage som har et debattinnlegg i Adresseavisen. Han er nakent ærlig om sin ensomhet, og hva han sliter med i forhold til dette. Jeg kan kjenne meg igjen i noe, men min ensomhet har nok vært forskjellig fra hans. Han fikk meg uansett til å reflektere over hvordan jeg tenker omkring temaet, og de erfaringene jeg har gjort meg.

Jeg har følt meg ensom så langt tilbake jeg kan huske, og frem til jeg var godt voksen. Den positive endringen kom da jeg for alvor begynte å bli bedre kjent med det innerste i meg selv.

Min historie er broket. Fra jeg som liten opplevde mye utrygghet hjemme, mange flyttinger, bytte av skole og vennekrets. Aldri problemer med å tilpasse meg utad. Jeg fant fort plassen min, og tok rollen som midtpunkt hvor enn jeg kom. Dette var nok en god strategi i barndommen, men over i voksenlivet mer en hemsko. Det gikk ikke lengre å gjemme seg bak et tilsynelatende tøft ytre. Innvendig var jeg stadig på farten, og har vel hatt vanskelig for å knytte meg til folk nettopp fordi det hadde satt seg et eller annet, som sa meg at dette ikke var hensiktsmessig.

Paradokset er at jeg har hatt en stabil vennekrets etter jeg ble voksen, men noe i meg har holdt igjen. Jeg husker jeg var dypt ulykkelig som ung, fordi jeg følte at jeg var utenfor, også når jeg var sammen med venner. Jeg var ikke den som deltok i den innerste kretsen. Ikke fordi jeg ikke var invitert, men fordi jeg ikke visste hvordan. I tillegg slet jeg med skammen og selvfølelsen, og opplevelsen av å ikke være god nok. Uavhengig av dette var jeg stadig like populær blant venner, og ofte et midtpunkt, da spesielt i festlige lag.

Så til selvransakelsen. Livssituasjonen har til tider vært slik at jeg har valgt bort andre mennesker. Dette er en vesentlig forskjell fra å være ufrivillig ensom og uten venner. Disse valgene har fått meg til å reflektere. Er jeg ensom på grunn av dette? Hva er ensomhet for meg? Hva bunner min selvpålagte ensomhet i?

Jeg har kommet frem til at min opplevelse av ensomhet bunner i den utryggheten jeg hadde som barn. Den har forfulgt meg inn i voksenlivet, først og fremst fordi jeg ikke har følt meg trygg i mitt eget selskap. Jeg har ikke likt å være alene da dette har generert negative følelser i meg selv. Samtidig har stadige krav om at vi må være sosiale og ha venner, virket som en negativ forsterker i perioder der jeg ikke har hatt kapasitet til å følge opp dette. Det krever energi og engasjement å ha venner!

På bakgrunn av dette har jeg laget meg en forestilling om at ensomhet for meg har vært savnet etter tilhørighet, spesielt blant mine kvinnelige venner. Dette tror jeg har en sammenheng med mye skam, og at jeg til tider har hatt behov for å gjemme meg og mine innerste følelser, mest for meg selv. Jeg har hengt dette på all flytting, nye skoler, nye venner og at min evne til å tilpasse meg ikke har vært like hensiktsmessig til enhver tid. Jeg har plassert ensomheten på noe som har vært påført meg, og ergo noe utenfor meg selv.

Under veis har jeg hatt mange jentevenner, men jeg har fremdeles følt mye på ensomhet. Jeg har vært invitert inn i ulike «syforeninger» men har aldri opplevd å ha utbytte av dette, så jeg har backet ut like fort som jeg har kommet inn. Lenge var dette nærmest en sorg, fordi jeg trodde det var noe galt med meg. Jeg trodde at det var jeg som ikke passet inn, og at det nærmest var obligatorisk å være en del av en slik gruppe. At dette ikke passet meg, gjorde at jeg opplevde stor grad av utenforskap. Jeg trodde lenge at de andre helt sikkert ikke ønsket mitt selskap, fordi jeg ikke opplevde at jeg hadde noe å bidra med i denne typen fellesskap. Jeg var ensom sammen med, og ensom når jeg ikke deltok. Forvirrende og slitsomt å være ung og søkende…

Hva har endret seg? Jeg har blitt eldre og klokere. Jeg har gjennom tiden blitt glad i, og trygg på meg selv. Jeg finner plassen min der jeg trives. Noen ganger sammen med masse folk, men like godt eller helst, hjemme alene eller sammen med mine nærmeste. Jeg godtar at mitt behov er å ha få, men gode venner. I tillegg liker jeg å ha en stor bekjentskapskrets, kanskje spesielt innenfor et miljø der vi har felles interesse. Dette kan være både jobb og fritid, og helst der både menn og kvinner trives sammen. Jeg takker alltid nei til invitasjoner, dersom jeg kjenner at energien ikke tilsier sosial aktivitet. Jeg måler ikke min sosiale vellykkethet på hva jeg tror samfunnet og andre forventer av meg. Ikke minst så er det befriende deilig å vite at jeg ikke MÅ være med i en syforening! Jeg er overbevist om at jeg er god nok, og at jeg liker meg (da er det slettes ikke så nøye om du gjør det🤣)!

I tillegg er det fantastisk å trives i eget selskap, og samtidig oppdage at alenetid for meg er kvalitetstid! Alene, men ikke ensom…

En rose i full blomst, varmer mitt hjerte🌹

I går kom denne fine meldingen i innboksen min, og gjorde meg varm om hjertet. Jeg meldte litt med avsenderen og fikk tillatelse til å dele noe av denne vakre historien med dere.

Denne rosen er sjefen i dag🌹

Dette er fra en av jentene som alltid, og av mange grunner har hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Hun kom inn i livet mitt når jeg som rimelig fersk ansatt i kommunens oppfølgingstjeneste, fikk henne som en «case» på bordet. Beskjeden var som følger: «Denne unge jenta på knappe 20 år er vi alvorlig bekymret for!» «Hun ruser seg ukritisk og har ikke noe sted å bo, og vi er redde for at hun blir utnyttet av eldre menn i miljøet». «Hun ønsker ikke å motta hjelp i form av behandling.»Hun har vilkår om å motta vår tjeneste i form av ukentlige samtaler, før hun får utbetaling av sosialhjelp!» Oppfølgingstjenesten i kommunen, var den gangen kommunens rus og psykiaktri tjeneste.

Ok, tenkte jeg. Jeg var litt i villrede på hva jeg kunne tilby når hun egentlig ikke ønsket å få hjelp fra oss? Hun skulle møte meg kun for å få penger. Dette var en ganske het diskusjon på kontoret den gangen. Var det riktig at vi skulle bruke ressurser på noen som ikke ville ha hjelp? Kunne vi egentlig sette denne type vilkår for at hun skulle få penger hun strengt tatt hadde krav på? Du verden, i ettertid er jeg glad vi gjorde det!

Jeg husker jeg var spent før første møtet. Jeg regner med hun var mer eller mindre likegyldig, og at hennes mål kun var at hun skulle få utbetalt pengene sine? Forholdsvis ung og fersk i jobben, så stupte jeg i det med en viten om at jeg bare hadde meg selv som verktøy.

Sånn gikk det til at vi møttes hver uke. Gjerne over en kopp kaffe og en matbit, selv om dette ikke var en post i budsjettet. Ernæring har ikke akkurat fokus i det livet hun levde på dette tidspunktet, så jeg ville bidra så godt jeg kunne (skulle vært skrevet av på skatten🤣). Så hva pratet vi om? Definitivt ikke om rus, behandling og det offentliges bekymring. Vi snakket om livet, om smått og stort, om været, om fremtiden – men aldri om veien dit. Kort og godt, en god prat, to mennesker imellom!

Etter hvert forsvant vilkår om oppmøte, men da var kontakten og relasjonen bærende i seg selv. Tilliten var på plass, og sakte men sikkert kom motivasjonen for å endre på det livet hun levde.

Denne jenta var ikke innom tradisjonell rusbehandling. Noe som de fleste tror er nødvendig for å komme videre, så også meg den gangen. Hun fant sin egen vei! Jeg var skeptisk, og ga tydelig uttrykk for dette. Hun hadde blitt forelsket og ville flytte til en annen kant av landet. Jeg ba på mine knær om ikke vi skulle koble på den nye kommunen, for å sikre at hun hadde et offentlig nettverk av hjelpere rundt seg? Hun nektet. Hun hadde ett ønske, og det var som følger: » Kan jeg få ringe deg innimellom om jeg lurer på noe?» Jeg visste jo at vi ikke drev en langdistansetjeneste på vegne av andre kommuner, men selvfølgelig sa jeg ja! Vi ble enige om å avslutte den formelle kontakten, men at hun kunne ringe meg ved behov (skulle ha avskrevet på skatten🤣)

Etter dette har det vært en enorm opptur for rosen som virkelig slo ut i full blomst! Jeg er så heldig å få julekort med bilde av barna, jeg har vært hjemme der på koselig middagsbesøk, og jeg får en sjelden gang en telefon med oppdatering om jobb, fagbrev, oppussing og alle hyggelige ting som hører hjemme i dagliglivet til en kjernefamilie. Det er like fantastisk å prate med henne hver eneste gang (selv om jeg ikke får skrevet av på skatten…🌹❤️)

Så hva er budskapet? Vi må slutte å tenke kost/nytte. Ingen kan vurdere og avklare hvem som har nytte av hva, ved hjelp av et kort møte eller en bekymringsmelding. Vi må tørre å by på oss selv! Vi må ha tro på møter mennesker imellom, og at dette kan være behandling godt som noe. Vi må tørre å gå utover våre rammer dersom vi vurderer at dette er noe vi kan stå inne for. Vi kan ikke vente på motivasjonen for å ta i mot hjelp. Vi må jobbe med relasjonen og tilliten til det mennesket vi møter, slik at de tør å kjenne på motivasjonen etter hvert. Vi må ha tro på at alle har en indre motor som vi kan bidra til å aktivere! Det viktigste er at man faktisk ikke trenger å være en fagutdannet for å være noens «person». Det er nok å trives i hverandres selskap. Møter mellom mennesker er gull!

Sist, men ikke minst så må vi i det offentlige ha budsjetter til å gjøre jobben på en skikkelig måte, eller sørge for at jeg får skrive av på skatten😅

Alle de vakre rosene🌹🌹🌹

I går skrev jeg om den vakreste rosen av dem alle, og innlegget har fått overveldende respons. Jeg har også fått noen meldinger fra andre pårørende som river meg i hjertet. I tillegg kommer tankene på alle de vakre rosene jeg har møtt oppigjennom årene, og som gjør at jeg føler for å skrive mer om dette!

Etter å ha arbeidet i rusfeltet i over 20 år, så har jeg møtt utrolig mange roser. Fokuset mitt her er jentene jeg har møtt, men det betyr ikke at jeg ikke har sett de blant guttene også. Jentene i rusmiljøet er vakre, skjøre roser. De historiene vi møter er ofte så hinsides, at det er et under at de fremdeles står i det karrige jordsmonnet de fikk tildelt. For mange har rusen blitt en løsning. Rusen er den næringen de trenger for å overleve! For mange av dem fikk de aldri lov til å blomstre. De kom til en verden i full storm, og vinden har aldri løyet. For andre igjen, så har kronbladene lukket seg når verden har blitt for truende.

Disse jentene er ofte fulle av torner. Du skal være ekstremt varsom for å få lov til å komme nærme. Et lite skeivtråkk så er du ute, i beste fall bannlyst for en tid. I verste fall avskrevet for alltid. Du har blitt en del av trusselen! Dette skjer selv om det du har sagt eller gjort har vært i beste mening.

Dette er jenter som har blitt krenket på det verste, og opplevelsen av nye krenkelser er stor. For å forstå dette så må vi igjen inn i traumeforståelsen. Den enkleste forklaringen er kanskje toleransevinduet. Vi har alle et toleransevindu. Det betyr at det går en grense for hva vi håndterer før hjerne, kropp og sjel blir satt ut av spill. Fight, flight, freeze er kanskje kjente begreper for de fleste. Når hjernen er traumatisert så vil den være aktivert på en slik måte at det rasjonelle ofte er ute av syne, både for den det gjelder og for omgivelsene. Mange er tilnærmet konstant i en fight/ flight/freeze sone. Det skal ekstremt lite til før hjernen trigges og man igjen er utenfor eget toleransevindu. Trygghet er fraværende, og det å stole på verden i seg selv er helt utenkelig.

Jeg anbefaler alle å se nærmere på linkene jeg har satt inn ovenfor om traumeforståelse og toleransevinduet. Vi møter dem alle sammen. Mennesker med traumatiserte hjerner. Ikke bare i rusmiljøet. Det var bare brukt som et eksempel på noen av alle de vakre rosene jeg har stiftet bekjentskap med. Enten så har vi noen i familien, blant venner, noen vi kjenner til i nabolaget, eller ser i bybildet. Jeg ønsker meg mer kunnskap til oss alle! Jeg tror nemlig at med større forståelse så kan vi sammen sørge for næring og gode vekstvilkår. Kanskje kan flere roser få oppleve en vår i næringsrik jord, med sol og varme i en trygg og oversiktlig verden!

Dessverre er det ikke alle som gjør det. Noen fortsetter å leve i en destruktiv tilværelse der nye traumer og krenkelser blir en del av dagliglivet. Gi dem i det minste et smil og et vennlig ansikt om du møter noen av dem på din vei. Andre igjen, orker dessverre ikke mer og bukker under for stormen. For disse kan vi hedre et vakkert minne ved å jobbe for at ikke dette skal kunne skje med flere🌹

Neste gang du møter en som kanskje ikke ser ut til å tilpasse seg normer og regler, som kanskje ikke responderer som forventet, og som til å med kan være urimelig og irrasjonell, så vær litt sensitiv og tenk litt på dette. Still deg selv spørsmålet: «Hva har du opplevd, vakre rose, som gjør at du er så utrygg?» og «hva kan jeg gjøre for at dagen din kan bli litt bedre?»

Jeg lover deg – det er verdt det! Det finnes knapt noe vakrere enn å se en av disse roseknoppene tre frem i full blomst❤️

Den vakreste rosen av dem alle🌹

I dag vil jeg skrive litt om den vakreste rosen av dem alle. Den rosen som ikke fikk skinne som hun skulle. Den rosen som verden ikke visste å verdsette, og dyrke frem i all sin skjønnhet. Den rosen som ble plukket av feil person, og som ble behandlet på en slik måte at den valgte å lukke seg inne i sine vakre kronblader.

Sjefen i dag er min vakreste rose. Hun som kom til verden en oktoberdag i 1993. Hun som var så vakker at hun bergtok både personalet og besøkende på fødeavdelingen. Med kullsvart hår og våkent blikk. Hun var så fornøyd med livet at hun sov seg igjennom hele første leveåret, hun var kun våken for å få mat og tørre bleier, og for å smile til verden og de hun hadde omkring seg.

I dag har jeg fulgt henne til et etterlengtet opphold i traumebehandling. I to år har vi ventet på denne dagen. Det sitrer i hele kroppen og spenningen er stor for oss begge, men selvfølgelig mest hos henne selv. I seks uker skal hun være der for å kjempe mot sine demoner. De som ødelegger så mye i livet. De som ble påført henne da hun bare var en ung jente, den gangen hun som tenåring sto ved inngangsporten til voksenlivet.

Den vakre rosen var alltid den flinke og snille jenta. Intelligent, skoleflink og sosialt veltilpasset. Alltid mange venner, og på lag med de sårbare. Glad i både mennesker og dyr. Hest var den store lidenskapen, og hun satt rakrygget på hesteryggen fra hun var fire år. Den vakre rosen trodde så godt om alle. Hun viste et stort hjerte og stor omsorg for alt og alle helt fra den dagen hun ble født.

Ikke alle vet hvordan roser skal behandles, noen ødelegger også med viten og vilje. Så også med denne. Å vite at den skjønneste rosen har vært utsatt for vold og overgrep når hun egentlig skulle vært beskyttet av alle som var glade i henne, er en tung bør og bære. Det er den stille sorgen. I syv år lukket hun seg inne i sine kronblader. Utad var det tornene som kom frem. Livet hadde blitt uforståelig, uoversiktlig og utrygt. Tilliten til menneskene hadde fått seg en skikkelig knekk. Følelsene var for vonde, så da var det bedre å kapsle de inne, og bruke tornene til å forsvare det som var igjen.

På fagspråket så lider hun av PTSD – posttraumatisk stresslidelse. Dette er en langvarig og ofte kronisk tilstand, som kan oppstå etter alvorlige eller langvarige psykisk traumer. Vanlige symptomer er flashbacks, eller gjenopplevelse av traumene både i våken tilstand, og som mareritt når man sover. Mange er også plaget med angst, konsentrasjonsvansker, og store humørsvingninger. I tillegg er relasjoner til andre mennesker ofte utfordrende, da opplevelsen av trygghet kan være fraværende. Du kan lese mer om traumer og PTSD her!

De siste fem årene har vært en lang reise. En reise i et brokete behandlingssystem, og med mange kamper å føre. Underveis har rosen fått nye knopper. Det er like før den springer ut. Vi vet at dersom den skal få skinne i full blomst, så må den behandles varsomt. Det tar tid å bygge tillit og stole på verden. Det er en spennende prosess å være vitne til. Som fagperson trodde jeg at jeg hadde en forståelse for PTSD som diagnose, men som pårørende har dette fått ny betydning.

Ingen har lært meg så mye om det å være menneske som det denne jenta har gjort. Å få lov til å komme så nær, har vært både godt og vondt. Det har tatt tid å forstå atferd og symptomer. Hun har latt meg få prøve og feile, og jeg føler nå at vi har greid å møtes. Møtes i det vanskelige, men også i livet forøvrig. Det har vært en lærerik reise, der jeg har vært nødt til å slippe taket. For å skape trygghet må det være tillit, og dette må gå begge veier.

Jeg har vært nødt til å skille symptomer fra person, når det har vært nødvendig. Jeg må tåle noe urimelig atferd når jeg vet at nattesøvn har vært fraværende over tid, på grunn av at demonene herjer vilt. Jeg må tåle at det av og til ikke er greit å ha mennesker tett på seg, og gi det rommet som kreves. Jeg må godta at tre skritt frem, og to tilbake er helt greit. Det går allikevel fremover. Som mor er dette vanskelig når du i dårlige perioder helst bare vil ta ungen din på fanget, plastre såret, stryke over håret og si at det går bra. Det hjelper ikke at ungen har fylt 26 år!

Min vakre rose utfordrer meg forøvrig på alle mulige måter. I høst har vi vært på kajakkkurs og ridning i fjellet sammen. Her er det jeg som har fått utfordret min angst, og hun har vært den trygge personen å ha ved sin side. Dette er også viktig. Å skape gjensidighet i relasjonen. Her har jeg fått mye velfortjent kjeft. Det er så lett å gå i fella og hele tiden skal hjelpe. Hjelpe ved å gjøre for, og ikke med. Dette er en balanse der tydelig kommunikasjon har vært helt nødvendig. Det er noe vi har øvd på, så av og til får jeg høre at nå må jeg forstå, ellers så må hun skape avstand for å berge selvfølelsen. Fantastisk god lærdom og korrigering som jeg tror det er lett å undervurdere i iveren etter å være gode hjelpere.

Å parkere utenfor klinikken, følge henne inn for så og forlate henne, var tungt i dag. Jeg vet det er tøffe runder som kommer de neste ukene, og jeg har et så inderlig ønske om at dette må bli bra. Hun er redd for å skuffe, både seg selv og alle omkring. Jeg ønsker bare at livet skal bli bedre for henne. At hun får det livet hun fortjener som det vakre mennesket hun er. At rosen får tilført den næringen som må til for igjen å kunne slå ut i full blomst. At den vakreste rosen igjen får skinne, og at verden blir et trygt og godt sted å være.

Takk for at du er du!❤️

(NB! Dette er nære ting å dele med kjente og ukjente. Med tillatelse fra min datter, ønsker vi allikevel å gjøre det i den hensikt å belyse problematikken omkring traumer og PTSD.)

Diamanter og romantikk og sånt…

Sjefen i dag får være sjefen, eller han som bruker å få lov til å tro at han er det! Han uttrykte noe misnøye ved frokostbordet i dag, om at han kun hadde vært sjef en gang på bloggen. Misnøye i heimen er ikke bra, så i dag får vi ofre litt bloggplass til storsjefen😊

Min diamant «La abuela»💎

Et godt argument for at det sjelden diskuteres og reflekteres med storsjefen ved frokostbordet for tiden, er at han nesten aldri er hjemme. Han er stort sett bare det når han sover. Når han ikke er på jobb, eller er så utslitt at hvile er strengt påkrevd, så er han å finne i verkstedet i gutteklubben. Her går det i bygging av motorsykkel.

Så tilbake til overskriften. Vi damer er forskjellige. Jeg har aldri eid en eneste diamant, og kunne overhode ikke ha tenkt meg det. Jeg har ingen forståelse for at dette kan være et ønske, og sågar en lidenskap for mange av mitt kjønn. Makan til bortkastet bruk av penger! Nei, når det gjelder smykker man hekter på kroppen så er jeg stort sett strålende fornøyd med enkle sølvsmykker uten for mye bling og dill. Dette har storsjefen også skjønt. Jeg tror han har satt stor pris på å slippe det hodebryet det kan være for en arme mann, å leite seg frem i det havet av smykker og diamanter som er å finne der ute.

Til min 30-års dag så kom han strålende fornøyd hjem, og fortalte at han hadde kjøpt en Ford mustang 1968 modell til fruen. Jeg liker motor og fart, men hadde vel egentlig aldri hatt et utpreget ønske om denne typen bil, men det hadde han. Tøff bil uansett da, og moro å kjøre. Ut over det så var det en fin kamuflasje for hans egen interesse, å kjøpe den i 30-års gave til kona. Ha ha – luring det der!😂

Når det gjelder motorsykkel så er dette en felles interesse. Jeg hadde vel allerede som 15-åring bestemt meg for å ta sertifikat på tung mc, og jeg var 20 år når drømmen ble realisert.

Dette var starten på en stor lidenskap. Det jeg aldri hadde sett for meg var at jeg skulle cruise rundt på en egendesignet, personlig tilpasset og bygd, Harley Davidson Chopper. For de u-invidde så kan dere lese litt om hva en Chopper er her! Min kjære har i mange år gått og drømt om å bygge en motorsykkel til meg. Jeg for min del var godt fornøyd med min Harley Davidson Sportster 1200, og hadde vel egentlig ikke den store drømmen om en Chopper. Dessuten syntes jeg det så både skummelt og ubehagelig ut å kjøre. Der tok jeg imidlertid feil!

Det ble tent en gnist hos meg også, den dagen han i fullt alvor kom og ville ha meg til å se på noen av byggene hos UCC – unique custom cycles i Stockholm. Her var det mange diamanter! Jeg kjente kriblingen, og sa «go» for planen dersom jeg fikk lov til å ha hånden på designet. Vi var enige om at bygget skulle være kompromissløst i den forstand at ingenting skulle få bryte med det estetiske. Motorsykkelen skulle være gjennomført bygd, og ende som et vakkert og feminint smykke! Der kom diamanthungeren frem i denne kvinnesjelen også.

Så startet en lang prosess. Tema hadde jeg klart. Motorsykkelen skulle være en hyllest til min nye status som bestemor. «Bestemora» som navn blir noe traurig på modermålet, så her måtte jeg være litt kreativ. «La abuela» derimot, som betyr bestemoren på spansk, klang godt. Lakkerer, Jomar Larsen, skvatt litt da jeg sa hva som skulle stå på tanken. Han nikket imidlertid anerkjennende og beroliget, når han skjønte at det skulle stå på spansk, og ikke på norsk. Han catchet fort ønskene mine. Når sola skinner i lakken, så kan du se bestemorblondene komme til syne. Amazing!

Bestemorblonder i lakken!

Resultatet taler for seg. Chopperen sto ferdig i 2016, og var på veien sommeren 2017. Våren 2018 ble den kåret til beste Chopper i konkurranse på motorsykkelens dag i Trondheim. Sammen med premieringen var også en invitasjon til å stille ut ved Oslo motorshow samme høst. Her ble den premiert med beste lakk😊

Debut-tur til Stockholm sommeren 2017

Så til storsjefen! Finnes det noe mer romantisk enn å oppfylle drømmen for kjæresten sin? Å legge ned mangfoldige timer av arbeid, og perfeksjonere resultatet til å skinne som den vakreste diamant!

Minuset er vel at han ikke ble så rent lite bitt av basillen, så nå står et eget nybygg for tur. Så sitter jeg her da, ensom og forlatt, mens han med stor kjærlighet former nok et prosjekt. Riktignok er han rent så romantisk når han kommer hjem og forteller lidenskapelig, og med stjerner i øynene om dagens innsats og hvor vakkert resultatet kommer til å bli… Diamanter og romantikk og sånt – det kan være så mangt…❤️

Salutogenese, et himla vanskelig ord

Jeg skal gi en kort forklaring og forståelse av det ordet jeg sleit mest med gjennom mine tre år på sosialhøyskolen. Bare smak på ordet, og ta deg god tid. Legg det fra deg i to minutter før du tar det frem fritt etter hukommelsen og sier det høyt. Umulig å huske.

(Jeg sleit forøvrig hele første semester på sosialhøyskolen for i det hele tatt å lære meg profesjonsspråket. Profesjonsspråk er et eget språk kun for det studiet du tar. Dette er nødvendig for å at du på et senere tidspunkt skal sitte på makten. Tenk deg alle de uforståelige setningene jeg kan lage for at du skal føle deg dum. Det gir makt det, haha – jeg brukte forøvrig to år på videreutdanning for å avlære meg dette på et senere tidspunkt!)

Bilde i dag illustrerer det gode liv! Far og sønn<3

Men, det var ikke språket som makt som var tema i dag, så vi må gå litt tilbake til overskriften. Vi kommer ikke unna litt tørr teori – jeg skal gjøre det kort og mest mulig smertefritt å komme igjennom, så les videre! Store medisinske leksikon beskriver salutogenese som en teori om fysisk og psykisk helse som fokuserer på hva som fremmer god helse og gir individer økt mestring og velvære. Meget enkelt og kort forklart: «om vi tror situasjonen er påvirkbar, om den lar seg forklare, om den byr på overkommelige utfordringer?»

I den salutogene forståelsen har helse med holdningen til livet å gjøre, eller som den israelsk-amerikanske sosiologen Aron Antonovsky kalte den: «Sense of coherence – SOC» (store medisinske leksikon).

Sjefen i dag er forøvrig Janne Lund, Ph.d – stipendiat som forsker på psykisk helse hos unge jenter. Hun mener vi må slutte å snakke om og fokusere så mye på psykisk helse. Hun stiller spørsmål til om dette bidrar til å forsterke problemene? Dette er et interessant spørsmål. Enkelt sagt så vet vi at det vi fokuserer på får vi mer av. Jeg slår derfor et slag for det vanskeligste ordet jeg har i mitt vokabular – salutogenese!

Jeg husker meg selv som ung og deprimert. Jeg var sikker på at jeg var et ganske udugelig eksemplar av arten homo sapiens, og at verden helt klart kunne greid seg godt uten meg. Jeg vanket litt hos en psykolog her, og en psykolog der. Den dag i dag husker jeg hverken navn eller utseende på noen av dem. Ikke kan jeg si at jeg opplevde noen form for bedring heller. Det var veldig fokus på at jeg måtte snakke meg ut av min noe dysfunksjonelle oppvekst, og at det var på tide at jeg leste avisinnleggene fra flyulykken som min far hadde omkommet i noen år tidligere. Store og vonde opplevelser, som jeg hadde gravd meg godt inn i på egen hånd. (Trengte ikke hjelp til det vet du!) Dessuten så leste jeg ikke en eneste avis før 10 år etter ulykken. Det var da min far døde at jeg forsto at media kun var ute etter å selge aviser…

Så møtte jeg tidenes fastlege! Dette var en kar som brydde seg. Han så meg. Han så ressursene mine og hva jeg hadde å bidra med. Han plasserte følelsene min i en forståelig kontekst. Han gjorde meg oppmerksom på at jeg ikke var et overmenneske, og at reaksjoner på at strikken var tøyd måtte komme. Jeg trengte ikke å mestre alt. Han heia meg frem. Han viste meg hvordan jeg kunne påvirke livet mitt (ta styring selv). Han forklarte hvorfor jeg hadde gått inn i en depresjon, og han hjalp meg å bryte ned problemene og ta et skritt av gangen. Utfordringene ble overkommelige, Sense of coherens – SOC. Så enkelt og så vanskelig.

Den forståelsen jeg fikk ut av det legen hjalp meg med, bidro til at verden igjen hang på greip. Han gav meg også den medisinske forståelsen for hvorfor jeg ble deprimert, og det på en måte som fikk alt til å virke utrolig selvfølgelig. Det aller viktigste var helt klart bekreftelsen og forståelsen av at jeg var normal! Jeg var frisk – ikke syk! Jeg hadde normale reaksjoner på unormale hendelser, som lå helt utenfor det jeg hadde hatt mulighet til å påvirke.

Så hva vil jeg frem til? Kan vi bli enige om å ha fokus på det friske, og ikke sykeliggjøre sjelelivet vårt? Kan vi stikke fingeren i jorda og se individet innenfor sine rammer? Kanskje vi ser den andre med nye øyne? Kanskje er ikke vedkommende psykisk syk, men har normale reaksjoner sett i sammenheng med sine erfaringer og opplevelser? Mest trolig er disse reaksjonene en del av det å være et menneske. Strikken er tøyd, og kravene er for store. Ressursene er der, men de er for øyeblikket ute av syne for den det gjelder. Kan vi få tak i det friske og snakke om dette i stede? Kan vi se på det friske i mennesket og dyrke frem ressursene på den måten som passer den enkelte, og ikke klemme alle og enhver inn i den samme destruktive formen?

La oss møte folk, og kanskje spesielt de unge, med forståelse og bidra til å skape litt «sense of coherens»! På norsk – en følelse av sammenheng!

For ordens skyld, jeg skiller her på alvorlig psykisk lidelse og psykisk (u)helse.

My authority is on vacation!

Overskriften gjør seg bedre på engelsk, og med det kan jeg fremmedgjøre den og holde den litt på avstand! Erkjennelse krever mot…

Ridetur på Dovre. Autoriteten her er nok den 24 år gamle merra som er vant til å styre uerfarne og halvnervøse ryttere. Sjefen i dag er imidlertid en av mine dyktige ansatte.

Som dere kanskje har forstått av tidligere innlegg så er formen for tiden noe redusert. Jeg har vært fraværende fra jobb en god periode, og beveger meg sakte men sikkert tilbake igjen. Kort og godt så har livet bydd på litt vel mange utfordringer over tid og kropp og sjel har behov for en god overhaling.

Helt fra jeg var liten har jeg vært sjefen. Lederen i gruppa, den som intet fryktet og som har tatt alle utfordringer på strak arm. Ingen god strategi egentlig, men sånn ble det og jeg har levd med dette på godt og vondt. Jeg lærte tidlig at jeg måtte ta ansvar selv, for å si det sånn. Den som passet på meg når det gjaldt, var min to år eldre søster. Hun hadde det største omsorgsgenet, mens jeg hadde den største utforskertrangen. Tenker av og til med gru på henne, som følte hun måtte passe på lillesøstra. Når vi som barn utforsket verden, hendte det at vi beveget oss litt på kanten av det som var forsvarlig, og det som var lov. Jeg husker at min risikovurdering var som følger: «dør du av det?» Svaret nei – hopp i det! På den måten har jeg nok alltid utfordret meg selv, men sjelden tatt konsekvensen av langtidseffekten i den noget kjappe rosanalysen. Strikken har mang en gang vært tøyd fra gummistrikk til hoppestrikk.

Med denne atferden skapes det forventninger, først og fremst i meg selv. Mantraet går gjerne i: «dette fikser du (helst alene), det går bra, kjør på». Jeg har styrt med full kontroll og klar retning. Sånn har «tiåran» gått. Innimellom med fullstendig krasj selvfølgelig. Det har ikke vært så rent få motbakker og bratte fjelltopper å bestige. Som voksen har jeg hatt mine runder i kjelleren, men alltid krafsa meg opp igjen, om så ved å klore meg opp etter veggene. Så også denne gangen, om enn ikke så bratt og forhåpentligvis med enda litt mer vett i bagasjen. Vi lærer så lenge vi lever!

I går var jeg en tur innom mine fantastiske ansatte. Jeg er så heldig å være leder for noen av de dyktigste og fineste menneskene du finner i min bransje. Dette er en gjeng som hver dag går på jobb og gir av seg selv til ungdommer og unge voksne, som virkelig trenger gode folk rundt seg. Ungdommene våre er de beste indikatorer på den gode jobben som gjøres. De kommer ikke til meg for å klage på personalet, men de kommer gjerne for å skryte over det de opplever som bra. Dette er en gruppe som forøvrig ikke har for vane å slenge om seg med godord, rett og slett fordi de sjelden møter noen som fortjener det. Så ja, jeg er mektig stolt over gjengen min!

Så satt jeg der da, nederst ved bordet. Ramlet nok litt ut innimellom, da konsentrasjonen ikke er på topp. Det er da det kommer fra en av mine ansatte: «du ser da så liten ut der du sitter, det er akkurat som du har mistet autoriteten din?» Dette opplevde jeg ble sagt med litt undring, med glimt i øyet og med en god porsjon omsorg. Jeg lo litt av det der og da og parerte med at det var bare å nyte det, for den kommer nok tilbake. Refleksjonene kom i etterkant. Så deilig å sitte der og føle at det var helt greit å ha mistet autoriteten. Jeg behøver ikke å være i front og lede an til enhver tid. Jeg har lov til sette meg selv på pause, og sende autoriteten min på ferie.

Med verdens beste team og verdens beste stedfortreder til å styre skuta, så kan jeg gå i lugaren og legge meg på lading. Jeg er ikke i tvil over at kursen er staket ut og målet er i sikte, selv om kapteinen tar en velfortjent hvil. Vel vitende om respekt for kapteinen og en felles havn vi skal nå, så gleder jeg meg til å innta plassen ved roret igjen, selvlysende av autoritet, om så bare for å vise frem hvor stolt jeg er av mannskapet!