Nybakt brød er ikke bare nybakt brød!

Dagen i dag startet med å kaste sammen en brøddeig. Nå kjenner jeg plutselig duften av min barndoms gode minner hjemme hos mine besteforeldre.

Bestemoras besteforeldre er sjefen ved frokostbordet i dag!

Det fine med blogging er at du hele tiden jakter på mulige innlegg. Dette bidrar til at minner kommer sigende enten du vil eller ikke. Noen er mer trøblete enn andre, men denne gangen var det gode vibber som tok meg.

I min barndom tilbrakte jeg mang en helg og ferier hos mine kjære besteforeldre. Inne i en liten fjordtarm, i en historisk kommune kalt Snillfjord (ofret i sammenslåing 1.1.20). Forøvrig et betegnende stedsnavn for et par av de snilleste besteforeldrene som fantes. Lukten av nybakt brød var ofte å kjenne der i huset. Når jeg kjenner duften spre seg nå, så får jeg samtidig en ubeskrivelig god følelse av ro og trygghet. I en ellers utrygg verden var nok de to der med på å sikre fundamentet i min grunnmur.

Jeg blir nesten andektig av å tenke på dem. De rakk å feire gullbryllup, før min bestefar noen år etter sa takk for seg, med støvlene på heldigvis. Like mye som sorgen over hans bortgang, var bekymringen for hvordan det ville bli med min bestemor, uten sin kjære ved sin side. De to hadde en unik evne til å ta vare på kjærligheten. Som liten fikk jeg ofte komme opp i senga deres på natta for å finne ytterligere trygghet. Det var ikke akkurat noen «kingsize bed» kan du si. Tipper den kanskje var 130 cm. Av og til var det til og med plass til både meg og min søster samtidig. Der det er hjerterom er det husrom!

Morgenen startet alltid ved at min bestefar sto opp først. Han gikk så bort til kommodeskuffen til min bestemor. Der fant han frem nytt undertøy til henne. Dette kom han bort til senga med, og dyttet det inn under hodeputen hennes så det skulle bli godt og varmt til hun skulle kle på seg. Deretter gikk han ned og fikk fyr i ovnen og satte på kaffen. I tillegg til å høre hans romsteringer, så bar både nyheter og fiskerimeldingene på radioen godt gjennom tak og vegger. Der lå vi da, min bestemor og meg og hørte på kjente, trygge lyder og ventet på at det skulle bli varme i husene, så det ble mest mulig behagelig å stå opp.

Helt til det siste var dagen fylt med små kjærtegn, som nesten kunne være usynlig for omgivelsene. En liten klapp på rumpa, en kjærlig kommentar, et varmt blikk dem imellom. Jeg blir fylt av troen på kjærligheten bare ved tanken på hvordan de ivaretok hverandre.

Selv nærmer jeg meg sølvbryllup med min kjære. Jeg har jo forsøkt å hinte litt med det der om varmt undertøy, også videre. Så langt har det blitt til at jeg hutrer meg opp og røsker med meg det jeg finner i full fart, for ikke å fryse på meg både det ene og det andre. Han er heller ikke like diskre når han finner på å klappe meg på rumpa. Litt røffere i stilen enn min bestefar kan man si. Blikkene derimot, de er der, så også de kjærlige kommentarene. Å jaggu, når det er på det kaldeste å gå og legge seg, så tar han min side i senga dersom han kommer på soverommet først – og det bare for at det skal være godt og varmt for meg når jeg legger meg!

Nybakt brød er ikke bare nybakt brød! Det minner meg om å ta vare på hverandre, og å huske de små kjærtegnene og den varme omtanken i hverdagen. God søndag!

Den mørke tia

Gjennom et snart halvt århundre så har jeg gjennomlevd den mørke tia igjen og igjen. Den mørke tia er ikke nødvendigvis knyttet til årstid. Den kan også være sjølve livet…

La abuela (bestemoren). En hyllest til en ny æra i livet!

Den siste høsten har vært temmelig mørk. Livet har bydd på runder i ringen. En ny dag har vært en ny runde. Noen små seire og noen større tap, og en og annen knockout. Hva gjør man da? Man reiser seg, igjen og igjen. Snur det andre kinnet til og håper på godt vær. Finnes ikke noe alternativ. Føler meg etter hvert som Stælken Gundersen, for de av dere som husker henne. Blåslått, surrete og med løse skruer skranglende i skolten. I oversatt betydning så er kroppen vond, fokus er borte og konsentrasjonen på bånn! Når man er midt i livet så har man heldigvis skjønt såpass som at dette er nå, i dag er i dag, og i morgen er i morgen. Det kommer alltid en ny vår! Mens vi venter får vi forberede oss.

Jeg forbereder meg og har startet den fysiske og mentale vårrengjøringen. All dritt og faenskap skal lagres, sorteres og plasseres. Kroppen skal overhales og hodet skal på plass. Dette tar tid, men jeg er godt i gang. Det blir så befriende deilig når solen igjen skinner og solstråler varmer en frossen skrott. Jeg gleder meg!

Hvorfor velger jeg å blogge om dette? Jeg, som omsider har blitt en godt voksen, veletablert bestemor med en fantastisk jobb, god materiell standard og økonomi. I tillegg anser jeg meg selv som en sosialt veltilpasset og engasjert dame, særlig dersom jeg får min tiltrengte alenetid med jevne mellomrom. Jeg har flotte barn, og tre herlige barnebarn. Allikevel er jeg midt i den mørke tia, og livet har snudd vrangsiden ut? Da hjelper det ikke om fasaden er på stell. Av og til må vi i ringen uansett. Her skilles ikke på «skit og pannjkak» som vi sier i Trøndelag.

Denne gangen har jeg ikke møtt veggen, som jeg har gjort gjentatte ganger i dette livet. Denne gangen har jeg kommet til et veiskille. Akkurat nå baler jeg litt i grøfta for å finne retningen, men så snart jeg har den så skal jeg kravle meg opp, reise meg med rak rygg og stødig gange. Målet skal være i fokus og jeg har full konsentrasjon! Dere kommer ikke til å unngå å legge merke til det, for jeg er så innmari lei av å være korrekt og etablert «flink pike». Jeg trodde en gang at det var det som skulle til for å få plassen sin ved bordet. Plassen er der, men jeg får ikke det armslaget jeg ønsker. På tide å røske litt i den hvite duken, søle litt rødvin og danse på bordene.

Å når våren kommer – starte min vakre «La abuela (bestemoren)» som du ser på bildet. La vinden ta tak og nyte livet – «porque tengo la libertad de elegir la vida» ( for jeg eier friheten til å velge livet). Adios amigos…

Bedre med støv i krokene, enn et rent helvete💪🏼

Jeg husker den tiden jeg var en ung og sliten småbarns mor. Eldstemann hadde astma og var allergisk mot alt av pelsdyr. I den kategorien la jeg også til hybelkaniner, og sengemidd!

I galskapens ånd startet jeg dagen med full rengjøring. Ikke så mye som spor av en hybelkaninbaby, og all midd som prøvde å etablere seg i sengetøyet ble bokstavelig talt fryst ut. Vi hadde faktisk en egen fryser til formålet.

I går kveld hadde jeg store ambisjoner om å fått tatt livet av de store og hårete monstrene, som til stadighet popper frem i krinkler og kroker. I dag har jeg rett og slett ikke øye for dem!

Ung og livredd for å ikke gjøre det som krevdes, og i tillegg med en god balast i en etter hvert tung koffert, så sier det seg selv at dette ikke holdt i lengden. Det endte i et rent helvete!

Med tidenes verste (mitt første) migreneanfall ble jeg kjørt i ambulanse til sykehuset. Legens konklusjon var kort og godt: «stressutløst spenningshodepine, dra hjem å tenk over livet ditt og søk hjelp om nødvendig».

Jeg kan le av galskapen i det i dag, men den gang var det ramme alvor! Guttungen har i ettertid levd godt med både hybelkaniner, sengemidd og støv i krokene. Han er i dag en voksen mann med ansvar for sin egen flokk kaniner😉

Med all respekt for de som sliter med alvorlig astma og allergi, så blir dagens budskap å ha fokus på det som betyr noe. Det er bedre med støv i krokene, enn et rent helvete. Mine hybelkaniner kan trygt komme frem – de overlever nok dagen i dag også!

Ja til deling av erfaringskompetanse!

Et kjært bilde malt av min svigerinne Liv Johansen. Zoom gjerne inn teksten i bildet.

I dag er sjefen Arman Vestad. I sin kronikk i adressevisen i dag, med tittelen; «Er det greit for deg at jeg snakker om noe som har vært vanskelig for meg den siste tiden?» så er han modig og åpen ved å vise egen sårbarhet. Dette er til stor inspirasjon, og et viktig bidrag i debatten om hvordan vi sammen kan forebygge selvmord og utenforskap.

I mitt yrke som sosionom i kommunal helse- og omsorgstjeneste så setter vi stor pris på erfaringskompetanse. Det snakkes ihvertfall mye om det. Få av oss snakker derimot om egen erfaringskompetanse. Armand Vestad er et unntak. Jeg undrer meg på hva dette handler om? Jeg er intet unntak. Som ung voksen hadde jeg allerede erfart mye vanskelig i livet , og dette endte med en alvorlig depresjon. Min historie har nok vært ukjent for de fleste av mine kolleger, selv om jeg har hatt mitt virke innen feltet rus og psykisk helse. Kompetansen har imidlertid vært gull verdt i møte med brukerne av de tjenestene jeg har arbeidet, og for mitt engasjement i fagutvikling på ulike nivåer. Mennesker som er avhengig av hjelp fra helse og velferdstjenestene våre har en egen nese for å spore erfaringskompetansen. De skiller på hvem som har erfart, og hvem som har lest seg frem. Allikevel benytter vi oss ikke av dette fullt ut. Vi greier ikke å implementere denne kompetansen i kompetanseplaner, og som en del av kompetansekartlegging i tjenestene våre.

Dette minner meg om en sak som dukket opp når jeg jobbet som fagleder ved et av byens Helse- og velferdskontor. Vi hadde kommet frem til at vi måtte ha pårørende som tema på et fagmøte. Dette førte fort til spørsmålet om hvilken ekspert på området vi burde invitere til å holde en presentasjon for oss? Automatisk så søkte vi selvfølgelig etter svaret eksternt.

Helse- og velferdskontoret er kommunens bestillerkontor. Her kartlegges og vurderes alle som skal ha tjenester etter Helse- og omsorgstjenesteloven. Dette gjelder hele befolkningen fra 18 år og oppover. Eldre, psykisk utviklingshemmede, folk som av ulike årsaker har nedsatt funksjonsnivå og som trenger hjelp, herunder også rus og psykisk helse. Personalgruppen er selvfølgelig sammensatt av ulike mennesker med ulike historier. De aller fleste med erfaring som pårørende, enten til sin gamle mor eller far, et barn med diagnose psykisk utviklingshemmet , eller til nære familiemedlemmer med utfordringer knyttet til rus og/eller psykisk helse med mer. Ja, hvilken ekspert skal vi da invitere?

Noen av spørsmålene som ofte dukker opp i diskusjonen om bruk av erfaringskompetanse er: «Når er erfaringskompetanse relevant?», «Når går den ut på dato?», «Hvor går skillet mellom privat og profesjonell?» Alle disse spørsmålene er med på å skape terskler der vi bidrar til å skape et skille mellom oss og dem. Vi ansetter egne erfaringsmedarbeidere der deres erfaringer er den etterspurte kompetansen. Jeg er enig i at dette er bra, og et skritt i riktig retning! Samtidig ser vi ofte at mange med erfaringskompetanse innen sitt felt, heller velger å ta en profesjonsutdanning. Dette innebærer at vi med stor sannsynlighet allerede har mange erfaringsmedarbeider i tjenestene våre, uten at dette nødvendigvis er så synlig, og ergo får vi heller ikke utnyttet kompetansen. Det samme gjaldt også for meg den gangen jeg ble «frisk nok» til å velge utdanning. Den gangen for 20 år siden så ble vi møtt med en holdning fra utdanningsinstitusjonen jeg studerte ved som jeg virkelig håper er historie. Beskjeden var at de var fullstendig klar over at mange som søkte seg til sosionomutdanningen hadde en egen historie. Vi som var i den kategorien måtte ikke tro at dette var et fortrinn. Allerede der ble erfaringskompetansen degradert til null. For meg så understreket dette skammen med å ha en historie med store belastninger i oppvekst, noe som senere hadde ført til utfordringer knyttet til psykisk helse.

Hva har vi egentlig å tape på å gi av oss selv? Hva skal til for at vi får en kultur på arbeidsplassen som skaper den tryggheten som må være der for at vi skal tørre å dele? Handler dette om skam? Ønsker vi ikke å vise at vi også er sårbare mennesker som både har tatt feil valg, og i tillegg i perioder ikke har følt at vi takler livet? Nå er jeg bestemor og har for lengst sluttet å skamme meg. Skammen er heller kanalisert inn i et større engasjement og sinne rettet mot et samfunn som ikke møter, respekterer, og anerkjenner sårbarheten med bare å være et menneske. Vi deler stadig av våre suksesser, men sjelden de store kampene vi har kjempet, og faktisk vunnet! Seieren kommer når vi igjen reiser oss og står stødig, samtidig som vi innser at vi har fått en unik videreutdanning med på veien. La oss sammen feire de største suksessene i livet, ervervet både på godt og vondt!

En stor takk til Armand Vestad og alle andre som deler og bruker sin erfaringskompetanse, som tør å by på seg selv og vise sin sårbarhet! Jeg tror det blir lettere å være menneske dersom vi slutter å skille på oss og dem. Kanskje kan dette bidra til at noen velger å henge med videre i livet, og at de tør å stole på at det finnes et godt liv selv om det ikke kjennes sånn ut akkurat nå? Vi er flere som har vært der, og som har funnet en vei videre! Vi er alle født både nakne og tannløse – kan vel ikke bli mer sårbart enn det…?

Han må da forstå!

«Jammen, herregud da, mannen er jo voksen, han må da forstå…» Det var sjefen som kom med utbruddet over frokosten i dag. Jeg humra litt. Jeg måtte minne han på at han var jo voksen, og burde forstå, at vi ikke alltid forstår den andres forutsetninger for å forstå det vi forstår.

Det er så lett å dømme andre som mener eller handler på en annen måte, enn det vi tenker at vi selv står for. Dette får meg til å tenke på min bestemor. Hun var ikke den som alltid ytret sine meninger under samtaler vi hadde, men hun stilte ofte spørsmål til det jeg sa. Ikke fordi hun ikke forsto, men for å utvide sine horisonter ved å forsøke å ta mitt perspektiv. Vi var ikke alltid enige, men jeg oppfattet at vi hadde en stiltiende forståelse og respekt for hverandres meninger. Min bestemor var en raus og klok dame!

Nå er det jeg som er bestemor, og dessverre eldst i familien til tross for at jeg ikke har passert et halv århundre. Dette er jeg veldig bevisst på. Det forplikter! Jeg må være det kloke hodet i familien. Jeg må øve meg på å stille spørsmålene. Jeg går i fella igjen og igjen, og kommer med velmenende råd til voksne barn. Av og til greier jeg å holde disse for meg selv, men da tar jeg meg i å tenke: «jammen du må da ikke…,» eller » er nå det så lurt..?» Stadig like ofte så blir jeg overrasket når jeg registrerer at det var lurt, det poden hadde satt seg fore. Dersom resultatet ikke blir som forventet så viser det seg at det er lærdom i det også.

Sånn er det i forhold til alle vi møter. Alle har sin egen vei å gå, og vi skal vite at våre forutsetninger og vår forforståelse er forskjellig. Det som er riktig for deg, trenger ikke å være det for meg, og motsatt. Din sannhet er ikke min. Dette er noe av det som er befriende deilig med å være eldste generasjon. Jeg er trygg på at jeg bestemmer hva jeg skal mene, og hva som er min sannhet. Jeg lar meg ikke lengre påvirke fordi jeg tror at de fleste andre er klokere enn meg, sånn som jeg trodde da jeg var yngre. Jeg kan godt reflektere over det du sier og mener, og du må gjerne fortelle meg din sannhet. Det er ikke dermed sagt at jeg kjøper den – selv om jeg ser at du tenker: » herregud hun må da forstå…»

Et sideblikk på livet

Atter en gang har vi nasjonal sorg i landet. Denne gangen i form av et tragisk selvmord fra en folkekjær figur, som alle har, eller har hatt en mening om. Dette innlegget skal ikke handle om Ari Behn, men mer om mine betraktninger om det som skjer.

Sosiale medier og riksdekkende aviser skriver om at vi må ta vare på hverandre, om å være åpen om også de vanskelige sidene i livet. Jeg undrer meg. Dette er kjent. Dette skjer hver gang vi har noe sørgelig å forenes om. Jeg har levd såpass lenge at jeg ikke biter på. Hvor er kjærligheten til hverandre i hverdagen? Hvor enkelt er det å dele tunge stunder i praksis? Jeg har ingen nyttårsforsetter, men jeg har et nyttårsønske! Hva med å hedre Ari, og alle andre som valgte å forlate oss, alle de som tenker på det, og alle de som strever seg gjennom livet, med å ta de med inn i hverdagen. Hold på empatien litt lengre enn 14 dager? Kryss av i den travle kalenderen hver gang du ga et smil, eller et hei til en du ikke kjenner, men som du så at trengte det? Sett to kryss for hver gang du inviterer en venn som du vet sliter, selv om du visste at vedkommende ikke kom denne gangen heller. Sett tre kryss for hver gang du ringer en du vet sitter der ensom, og fire kryss når du bare dro innom vedkommende selv om du ikke visste om det passet! Sett fem kryss når du med hånden på hjertet vet at du reddet et menneske fra nok en tung dag, bare ved å være en venn! Eller hvorfor ikke lage en konkurranse av det? Gjøre om kryss til hjerter, og se hvem som har flest hjerter innen utgangen av året? Da skal vi se vi straks får et varmere samfunn….